20. jul. 2017

Noen prinsipper for en god debatt om aldersgrense ved omskjæring

Skrevet sammen med Sverre Andreas Fekjan. Først publisert på Verdidebatt 13.05.17.

I debatten om aldersgrense ved omskjæring av gutter har vi sett mange mer eller mindre stygge eksempler på dårlig debatt. Både språkbruk og argumenter tenderer i flere tilfeller mot islamofobi, antisemittisme og rasisme. I dette innlegget vil vi forsøke å sette opp noen prinsipper for god debatt om aldersgrense ved omskjæring.

1. Husk at du snakker med og om dine medborgere

På begge sider av debatten brukes et ekskluderende språk. Både de som er imot og de som er for en aldersgrense ved omskjæring ser ut til å anta at det er et skille mellom “oss” og “de andre”. “De andre” er fremmede som enten må “tilpasse seg våre skikker” eller “slippe å tvinges til å bli som oss”. Det er bare det at det finnes ikke “oss” vs. “de andre”, vi er alle sammen vi, medborgere i dette landet.

Majoritet og minoritet(er) er legitime begreper som viser til noe reelt, og forholdet mellom disse har en legitim plass i debatten. Men: husk at du alltid diskuterer med og om medborgere og derfor ikke skal snakke over hodene på noen. Det er (minst) to sider i debatten, og på begge (eller alle) sider finner man representanter fra mange grupper. Snakk derfor helst om samfunnet, ikke om enkeltgrupper, for det er i samfunnet det skjer og samfunnet er oss alle. Så om du har lyst til å si “de må slutte med omskjæring av gutter”, si heller “vi må slutte med omskjæring av gutter”.

2. Anta at dine medborgere vil benytte demokratiske prosesser

Argumentet “omskjæring vil gå under jorden” høres kanskje ut som et godt argument mot en aldersgrense, men hva innebærer det? For at noe skal gå under jorden må noen faktisk ta det med seg under jorden. Med andre ord: hvis en lov innføres, kommer noen eller mange til å bryte den. Hvem? Jo, i dette tilfellet er omskjæring særlig knyttet til noen minoritetsgrupper i samfunnet, og da er det betydelig problematisk å anta på forhånd at personer i disse gruppene vil gjøre seg til lovbrytere med en gang en lov innføres.

Vi er alle deltakere i demokratiet Norge, og man skal aldri ha et annet utgangspunkt om sine medborgere enn antagelsen om at de vil bruke demokratiske prosesser for å protestere mot lover de ønsker bort. Antagelsen om at andre ikke vil følge gjeldende lover ligger farlig nær antagelsen om at visse mennesker er lovbrytere i sin essens. Det er rasisme.

Så hvis du ikke har veldig godt belegg for å hevde det: styr unna påstanden om at omskjæring vil gå under jorden.

3. Demp språket

Å beskrive dine medborgere som overgripere, barneskjendere, voldelige, osv. er virkelig ikke greit. Tar du deg selv i å gjøre det, skal du rett og slett gå noen runder med deg selv - for dette er språklige uttrykk for rasisme, antisemittisme og islamofobi. Enkelte bruker begreper som om omskjæring av gutter allerede var forbudt, og på samme måte som i punkt 2 tas det på den måten for gitt at enkelte grupper er iboende lovbrytere.

Noen ord kan vanskelig unngås i debatten, f.eks kjønnslemlestelse. Siden det er et begrep som innebærer noe meget negativt om den som utfører handlingen balanserer det imidlertid på kanten, men er legitimt når og fordi det settes inn i en bestemt sammenheng, altså omskjæring av jenter. For å unngå at “harde” begreper stempler grupper og enkeltindivider, er det viktig å huske på at du ikke skal bruke dem uten å være tydelig på hvorfor du bruker dem. Alle grunner for begrepsbruk er imidlertid ikke like gode. Sammenligning med middelalderskikker er et eksempel på en meget dårlig grunn.

4. Ikke fortell dine medborgere hva religiøsiteten deres egentlig går ut på

Mange kommer i debatten med bastante påstander om hva f.eks jødedom og islam er og hva jøder og muslimer mener. “Sånn er det for jødene, de har ikke noe valg.” “Sånn er det for muslimene, de jo kan bare vente til barna er voksne, de.” Uansett hvilken side du er på i debatten er du da med på å snevre inn handlingsrommet til dine medborgere når du ikke lar dem avgjøre selv hva som er deres religiøse preferanser og hva som dermed er argumentene deres for eller imot.

Innenfor minoriteter er det minoriteter, hverken jøder eller muslimer er ensartede grupper der alle er enige om alt. Velg derfor formuleringer som åpner for at de du tror er uenige med deg faktisk kan være enige med deg, og omvendt.


5. Gi beskjed når du ser andre gjøre overtramp

Omskjæringsdebatten er en debatt det er lett å gjøre overtramp i, nettopp fordi man ikke unngår noe “hard” begrepsbruk. Personer med de beste intensjoner kan derfor plumpe uti med formuleringer som ligger i grenseland til antisemittisme, islamofobi og rasisme. Gi beskjed når du ser andre gjøre dette, for vi har alle sammen ansvar for debatten.


Samtidig skal du legge godviljen til i de tilfellene der det ikke er snakk om “ren” antisemittisme, islamofobi eller rasisme. Dette er en vanskelig debatt, også språklig. Folk kommer til å gjøre språklige feil. Hør derfor på dine meningsmotstandere samtidig som du tør å gi beskjed når språket går over grensen.

29. okt. 2016

Hvem lar seg lure av predikanter?

I forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar på NRK har det vært mye debatt de siste dagene om den kristne tv-kanalen Visjon Norge og Jan Hanvold, som får millioner i donasjoner. Hvorvidt Visjon Norge og Hanvold har rent mel i posen er ikke temaet for dette blogginnlegget. Debatten illustrerer imidlertid godt hvorfor det er viktig å holde tungen rett i munnen i møte med religiøs aktivitet man syns virker suspekt. I iveren etter å beskytte såkalte svake grupper er det lett å gå i fellen og gjøre dem svake(re) gjennom stigmatisering og umyndiggjøring.

Jeg har altså ikke tenkt å svare på spørsmålet om hvem som lar seg lure av predikanter, men jeg vil sette søkelyset på hvordan enkelte grupper konstrueres som mer lettlurte og mindre samtykkekompetente enn andre i møte med religiøse aktører. For å gjøre dette vil jeg ta en tur innom forskningsetikken på veien.

20. okt. 2016

Den store samtalen om jul

En ateists synspunkt på jul er like gyldig som en kristens, for vi er alle likeverdige deltagere i den store samtalen om religion.

Julen nærmer seg, og med det kommer også den sedvanlige debatten om hvordan julen «ødelegges». Avisoppslag om skoler som ønsker å tilrettelegge for en mangfoldig elevgruppe ved å unngå bruken av ordet jul til enhver anledning, resulterer i alt fra uskyldige debatter på sosiale medier, via kronikker og leserinnlegg, til drapstrusler og fysisk vold.

Hvem er det som har «skylden» for «ødeleggelsen av julen»? Noen antar på automatikk at det er muslimer, noen skylder på ateister og Human-Etisk forbund, noen skylder på redselen for å støte noen. At avisoppslagene ofte handler om skoler som tar hensyn til barn av kristne minoriteter går mange hus forbi. Blant de som får det med seg er det noen som ikke ser seg for gode til å uttale seg i negative og oppgitte ordelag om dem heller.

«Er det så farlig med litt religion?» «Kan de ikke se at julen handler om å være gjestfri og ønske alle velkommen?» «Ingen bør få lov til å melde seg ut av samfunnet og ikke feire jul.» «Det er norsk å feire jul!»

15. okt. 2016

Jødedom satt på kartet

På kart i religionslærebøker for den videregående skole er jødedom den minst synlige av de religionene som får plass på kartene. Hvilke følger får det?

Jeg har tidligere skrevet om hvordan kartbruken i religionslærebøker gjør noen religioner til mer og noen til mindre «verdensreligioner». Jødedom er den religionen som gjennom lærebokskartene først og fremst fremstilles som en lokal religion, selv når den tegnes inn på verdenskart. Selv om jødedom kalles for en verdensreligion i lærebøkene, behandles religionen på en annen måte enn andre, både på kart og med hensyn til begrunnelse for hvorfor den i det hele tatt tas med.

14. okt. 2016

En historie om en liten barnehagejente

Det lønner seg å ta et skritt tilbake før man roper i moralsk panikk om «de andre».

I en barnehage et sted i Norge gikk en liten jente. Hun gikk sammen med mange andre barn. Hver gang barna var ute brukte alle sammen halslue. Tykke og varme halsluer hvis det var kaldt, tynne hvis det var varmt. Det den lille jenten hadde på hodet utendørs så ut som det alle de andre små barna hadde på hodet. Nesten. Det hun hadde på hodet var litt finere, mer fargerikt og med mønster. Og det lignet på det mammaen hennes gikk med.

12. mai 2016

Islam vs. kristendom - igjen

«Kristendommens etikk springer ut av det dobbelte kjærlighetsbud. Islams etikk springer ut av sharia.»

Vi befinner oss ikke lenger ved Danielsen barne- og ungdomsskole, hvis sammenligning av Muhammad og Jesus jeg skrev om i forrige innlegg, men i lærebøkenes verden. Nå er (heldigvis) ikke dette et sitat, men min parafrasering. Men hvis det ikke er et sitat – hvorfor tar jeg det da med? Jo, fordi jeg vil illustrere tittelen på mitt forrige innlegg, som var «Sammenligning i skolens religionsfag kan lett bli hierarkisering». Dette er én av måtene, og jeg vil i det følgende gå nærmere inn på et par sammenligninger man finner i dagens lærebøker for den videregående skole.

8. mai 2016

Sammenligning i skolens religionsfag kan lett bli hierarkisering

En sammenligning kan virke uskyldig, men har alltid et formål. Hvilket formål sammenligningen tjener, kan være både eksplisitt og implisitt uttalt av den eller de som foretar den. Ikke minst kan sammenligninger resultere i noe annet enn det som var det intenderte. I dette innlegget vil jeg ta utgangspunkt i saken om Danielsen barne- og ungdomsskole på Sotra, som delte ut til elever i 7. klasse et ark der Muhammad og Jesus ble sammenlignet.

Arket med sammenligningen som 12-åringene fikk delt ut, inneholdt blant annet disse punktene:
«Begge møtte en blind mann og en kvinne grepet i hor. MEN: Jesus helbredet mannen og tilga kvinnen. Muhammed overså mannen og fikk kvinnen drept.»
«Muhammed sa at kvinner var mindre verdt enn menn, og at bønner gjort av menn mens en kvinne gikk forbi var verdiløs. Jesus roste kvinner for deres tro og helbredet dem hvis de var syke.» (1)

I det følgende vil jeg prøve å belyse sammenligningers kompleksitet, og hvordan sammenligning lett kan bli hierarkisering i skolens religionsfag.

30. jan. 2016

Noen eksempler på hva religionsvitere gjør

Akkurat som begrepet «religion» dekker vidt forskjellige, menneskelige samhandlinger og uttrykk, forsker religionsvitere på vidt forskjellige temaer innenfor det mer eller mindre diffuse emnet «religion». I forrige blogginnlegg skrev jeg en liten introduksjon til religionsvitenskap gjennom å fokusere på noen prinsipper ved forskningen. I dette innlegget vil jeg først gi noen fiktive, og deretter noen reelle, eksempler på temaer religionsvitere forsker på.

23. jan. 2016

Kritisk religionsvitenskap

«Religionsvitenskap – er ikke det en selvmotsigelse?» Dette spørsmålet, eller varianter av det, er ikke uvanlig å møte på når man er religionsviter. I dette blogginnlegget vil jeg prøve å gi et lite innblikk inn i fagfeltet religionsvitenskap.

Jeg vil ta utgangspunkt i ni av ti teser om islamforskning, formulert av Aaron W. Hughes i hans kapittel i den nylig utgitte antologien Writing Religion: The Case for the Critical Study of Religion (2015). Selv om Hughes skriver om islamforskning, er tesene hans like gyldige for hele feltet religionsvitenskap. Tesene hans er for det meste formulert som oppfordringer til hans kollegaer, fordi han kritiserer flere av dem for å bryte med religionsvitenskapelige fagprinsipper. Selv om han henvender seg til sine kollegaer, gir tesene samtidig en god beskrivelse av hva religionsvitenskap er og hvordan religionsvitere forholder seg til religion.

20. aug. 2015

Hvem eier antisemittismen?

Hvis noen har antipatier mot en særskilt religion, hvorfor skal det beskrives i lærebokskapitler om den gjeldende religionen?

Jeg holder på å finpusse på en artikkel om hvordan antisemittisme og Holocaust fremstilles i lærebøker for religionsfaget i videregående skole (Religion og etikk, RE), som skal inn i den kommende antologien Textbook Violence (Equinox). Kvalitetssikring er en viktig del av finpussingen, så jeg leser derfor i flere av lærebøkene som utgjør materialet mitt én gang til (det blir antagelig ikke den siste gangen).

Hver gang jeg leser er det stor sjanse for at jeg legger merke til noe nytt – eller tenker en tanke jeg ikke har tenkt før. Så også denne gangen.