18. sep. 2010

Er rasisme kun et retorisk begrep?

I det siste har det vært debatt i mediene om kronikken "Drøm fra Disneyland" (Aftenposten 26. august) av Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde (begge FrP), der de kritiserer Arbeiderpartiet for å være ansvarlig for at Norge "rives i filler" av flerkultur. Mange har svart dem. I et oppfølgingsinnlegg 16. september skriver Andersen og Tybring-Gjedde det følgende:

Enkelte har sogar valgt å blottlegge sine egne fordommer og antydet at kritikk av Arbeiderpartiets politikk på dette området er rasistisk (!). R-ordet kan som kjent bringe enhver engasjert samfunnsborger til taushet. Det er bøllete, og et åpenbart sykdomstegn for demokratiet.

Dette er ikke første gang noen har blitt beskyldt for rasisme, og det er heller ikke første gang rasismebegrepet har blitt beskrevet som kun retorikk uten hold i meningsmotstanderes uttalelser.

Rasismebegrepet viste opprinnelig til læren om at menneskeheten var delt inn i forskjellige raser. (Rase har forresten aldri vært et fastspikret begrep, siden hvilke raser man har delt jordens befolkning inn i har variert betydelig siden man først begynte å operere med begrepet.) Selv om Andersen og Tybring-Gjedde hevder at de først og fremst kritiserer et parti for ført politikk, deler de i sin argumentasjon mennesker som lever i Norge inn i grupper. Denne grupperingen følges ad av henholdsvis negative og positive beskrivelser og assosiasjoner - representanter og tilhengere av "norsk kultur", altså "oss nordmenn", gis positive konnotasjoner, mens de som representerer "flerkulturen", "ikke-nordmennene", gis negative konnotasjoner. Selv om rase ikke er en del av det bildet de tegner av Norge, er deres argumenter likevel tuftet på det samme prinsippet som rasismebegrepet viser til: inndeling av menneskeheten i grupper, der man omtaler noen grupper med positive karakteristikker og andre med negative. Strukturelt sett er argumentasjonen til Andersen og Tybring-Gjedde lik rasismen - raselogikken tas i bruk, selv om rasebegrepet er irrelevant i sammenhengen. Slik sett kan rasismebegrepet brukes for å påpeke representasjonsprinsippet, selv om rase altså ikke er utgangspunktet for argumentasjonen. Man kunne sikkert brukt andre begreper som viser til det samme prinsippet, kanskje "oss versus dem-isme"?

Når man slutter å bruke et begrep for å fjerne seg fra det strukturelle prinsippet begrepet viste til, risikerer man å havne i den eufemistiske tredemølle.

1 kommentar:

Sverre A. Fekjan sa...

Problemet med fokuset på at man skal lære av historiens feil, er at man lærer historiens feil. Så tar man gjerne avstand fra det partikulære, og viderefører det strukturelle.