25. sep. 2010

"Men jeg er ikke rasist..."

Hvor mange vil egentlig åpenlyst innrømme at de er rasister? Sannsynligvis meget få. Betyr dette at ingen som ikke selv omtaler seg som det kan beskrives som rasister? I en artikkel på nrk.no 25. september intervjues to ungdommer om det høye stemmetallet Sverigedemokraterna fikk i valget, og en av de to ungdommene sier nettopp "Men jeg er ikke rasist." Videre forklarer han sin stemme til Sosialdemokraterna på følgende måte: "Jeg synes vi må ta vare på våre egne først, og dessuten må heller vi ta skikkelig vare på de innvandrerne som kommer enn å ta inn for mange."

Når man sier at man ikke er rasist, er det nettopp fordi det ikke er legitimt å være det i våre dager (se innlegget Religiøs konflikt og religionsvitere i media på Sverre A. Fekjans blogg). Ønsket om "å ta vare på sine egne" er derimot legitimt, men hva ligger egentlig i dette? Hvem er "våre egne"?

"De andre", de som ikke er "våre egne", er tydeligvis noen som anses å være en trussel eller en belastning siden mottakelse av dem forhinder ønsket om "å ta vare på våre egne". Å ta imot innvandrere - eller "mange" innvandrere, som det heter i sitatet over - settes i opposisjon til å ta vare på "våre egne" og de innvandererne som allerede er kommet/det fåtall man faktisk ønsker velkommen (hvor stort eller lite det nå må være). I artikkelen "Verden bygger stadig flere murer" på forskning.no 26. september 2010 kan vi lese at

Migrasjon er i stadig større grad definert som et sikkerhetsproblem. Murer blir bygd for å stenge migranter ute, sier professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved universitetet i Oslo, Katja Franko Aas.
Hun mener flyktninger ikke lenger blir ansett som mennesker som trenger beskyttelse, men mennesker som majoritetssamfunnet må beskytte seg mot.
– Det er så store sosiale ulikheter at den rike verden føler de er nødt til å beskytte seg, sier hun.

Uttrykket "å ta vare på våre egne" reflekter nettopp dette: vi må beskytte oss. Og de vi må beskytte oss mot er på en eller annen måte ikke "våre egne", altså ikke en del av "oss". "De andre" tillegges en negativ karakter, siden de utgjør en trussel. De utgjør ikke et gode (man kunne trukket frem arbeidskraft og kulturell innovasjon som eksempler), som er forenelig med "å ta vare på våre egne". Som jeg har skrevet i et tidligere blogginnlegg er nettopp rasismen tuftet på at ulike menneskegrupper tillegges positive eller negative karakteristikker - noen er "de gode", andre er "de onde". Når man så hevder at man vil "ta vare på sine egne", benytter man seg da ikke av samme prinsipp?

2 kommentarer:

marianne h sa...

Har tenkt litt i de baner selv, men må innrømme at jeg er blant dem som du beskriver.
Til "vårt" forsvar, er det ikke så svart/hvitt som du beskriver.
Ved utrykket "våre egne", er det iberegnet den relativt store andelen som allerede er kommet til Norge fra alle andre land. I allefall slik jeg ser det. Om man ser på et land som en stor familie, der den regjerende delen er foreldrene: ville det ikke være sprøtt en mor eller far ikke kunne kle sine egne barn mens de villig inkluderte stadig nye fosterbarn inn i familien? Eller tømte lommebøkene sine i tiggerskålen før de fortalte familien sin at de måtte klare seg uten mat denne uken fordi budsjettet var sprengt?

Dette var veldig satt på spissen, selvfølgelig. Og de fleste i Norges land kan stolt si at de aldri har manglet noe - og synes at dette argumentet ikke kan brukes i ett av verdens rikeste land. Men tilfellet er at vi ikke har arbeidsplasser nok til å sysselsette alle som bor her, samtidig som det ikke ytes midler nok til å hjelpe dem som ikke får arbeid. Blant annet.

Jeg er blant dem som har vært så heldig å sitte på flere hester - har sett og følt mye på kroppen selv, og kan derfor helt ærlig si at jeg ikke er rasist.
Jeg ville aldri dømme noen for sin hudfarge, språk, nasjonalitet, rang eller noen andre ting som skiller et menneske fra meg selv.
Jeg ville aldri nekte et annet menneske hjelp så lenge jeg selv har evnen til å hjelpe. Men jeg må være i stand til å hjelpe før jeg kan tilby hjelp.

Sverre A. Fekjan sa...

Som en erstatning for rasismen har vi fått proteksjonismen. Men hva er det man søker å beskytte seg mot? I sitatet heter det ”Jeg synes vi må ta vare på våre egne først…”. Det høres rimelig ut, men forutsetter at det eksisterer en ressurskonflikt, der vi må prioritere enten ”våre egne” eller innvandrerne (det vil si flyktninger av ulike slag som søker asyl i Norge – det har, med visse unntak, vært innvandringsstopp her i landet siden 1975). Hvis vi velger flyktningene, argumenteres det, vil det altså ikke være nok igjen til våre egne – eller med andre ord: de koster for mye, vi har ikke råd, og heller ingen moralsk rett til å forråde våre egne.

Men så viser det seg at Statistisk sentralbyrå har regnet ut at den norske stat mottar mer i skatteinntekter fra førstegenerasjonsinnvandrere, enn det den yter i sosiale tjenester til denne gruppen. Den norske stat tjener penger – altså hard valuta, ikke bare kulturell kapital – på å motta flyktninger, som også når sant skal sies har legitimt krav på beskyttelse. Det vil si at for hver flyktning Norge tar imot, får staten MER ressurser til å ta seg av ”sine egne”, og da ikke bare i form av penger men også i form av kompetanse. Så er det altså ikke en konflikt der man trenger å være så redd for sin egen selvutslettende snillisme. Det er snarere snakk om en investering, og en sektor som med tanke på våre egne ressurser bør rustes opp.