27. okt. 2010

Definisjonskamp

Under britenes kolonisering av Ceylon (Sri Lanka), kranglet kolonimyndigheter og misjonærer om hvorvidt buddhismen var en filosofi eller en religion. De britiske kolonimyndighetene hadde behov for å samarbeide med buddhistiske institusjoner for å beholde kontrollen over kolonien, men britiske misjonærer forlangte at dette måtte opphøre, siden å samarbeide med en hedensk religion var uhørt for kristne myndigheter. Hvis misjonærene fikk "bevist" at buddhismen var en religion, kunne ikke kolonimyndighetene nekte å bryte samarbeidet. Om buddhismen derimot "beviselig" ikke var en religion, ville det ikke være noe grunn for å unngå samarbeid. (Se Judith Snodgrass, Presenting Japanese Buddhism to the West: Orientalism, Occidentalism, and the Columbian Exposition, kap. 4.)

Dette eksempelet, som her er raskt oppsummert, illustrerer hvordan definisjoner gjerne har alvorlige konsekvenser. Når man fronter en sak og/eller tar vare på egne interesser, er det derfor avgjørende å inneha definisjonsmakten eller ha definisjonen "på sin side". Eksempelet viser også at å krangle om definisjoner slettens ikke er noe nytt fenomen.
I det siste har det vært stor debatt om islam i Tromsø, og det som avisen Nordlys har "avdekket" har blitt plukket opp av både nasjonale medier og Stortingspolitikere. Både Jonas Gahr Støre og Siv Jensen har uttalt seg om saken, og Aftenposten, NRK og flere til lager saker om den eventuelle moskébyggingen som skal finansieres av en anonym saudi-araber.

Mange har trukket frem religionsfrihet som grunn nok til at Alnor skal få bygge den planlagte moskéen. Det er lov å ta imot donasjoner til religiøse formål, og det er lov å misjonere (hvis det er det den anonyme giveren planlegger). Som motargument sås det tvil om Islam i det hele tatt er en religion, for hvis det ikke er det, kan ikke den lovfestede religionsfriheten påberopes. Et eksempel på dette er Siv Jensens uttalelser til Aftenposten 23. oktober:
- Det handler ikke om helt ordinær religiøs virksomhet, svarer Jensen og mener det er snakk om ekstreme politiske aktiviteter under dekke av religion. - Det er bare å gå ut og spørre enhver religionsforsker. Vi snakker ikke om helt ordinære søndagsskoler.
Jensen fremholder at det er forbudt for politiske partier å motta pengestøtte fra utlandet. - Dette er akkurat det samme, sier hun om forslaget.
- Mange små menigheter i Norge, både kristne og andre, har gjennom mange år mottatt støtte fra trosfeller i utlandet for å bygge gudshus ...
- Dette handler ikke om vanlige lovlydige mennesker som vil gå til sitt trossamfunn og be i fred. Dette er bevegelser som bruker religion for å fremme en politisk ideologi som kan være farlig.
Siv Jensen omtaler her islam som politikk. Ved å avvise at den formen for islam som vil bli praktisert i den nye moskeen er religion, men politikk, kan hun argumentere for at den anonyme pengedonasjonen skal fanges opp av regelen mot pengestøtte til politiske partier. Her er hun nok foreløbig "kjerringa mot strømmen", selv om mange leserinnlegg og nettkommentarer vitner om at denne forståelsen av islam brer om seg. "Enhver religionsforsker" ville nok imidlertid svart noe helt annet enn det Siv Jensen her tror de ville. 

Man kan skille mellom flere former for definisjon av religion/-er, men den viktigste i dette tilfellet er den juridiske definisjonen i henhold til norsk lov. Alnor kommer inn under Lov om trudomssamfunn og ymist anna, og får statsstøtte som et trossamfunn. Siden Alnor får statsstøtte som trossamfunn, regnes praksisen de bedriver ergo som religion og ikke politikk.

Men andre definisjoner står også på spill i debatten om islam. I loven står det: "Alle har rett til å driva religiøs verksemd åleine eller saman med andre, og til å skipa trudomssamfunn når rett og sømd ikkje vert krenkt" og "Ingen må nytta usømelege overtydingsgrunnar, lovnader eller trugsmål eller gå fram på onnor misleg vis med føremål å få nokon til å gå inn i eller ut or trudomssamfunn." Mange debattanter hevder at Alnors fremtidige praksis i den nye moskeen vil føre til brudd på disse paragrafene, og fremstiller islam som en religion som i seg selv bryter loven, og derfor ikke kan eller bør være tillatt:
Er det lovlig, juridisk sett i Norge idag i Tromsø å fremme, undervise i og lære opp barn og ungdom i slike hatefulle og målrettede politisk/ideologisk/religiøse raseteorier som målbæres i wahabismen, fremme segregerende holdninger og vende barn til tanken på en ønsket framtid og akseptabel virkelighet med «hellig krig», offentlige henrettelser, folkemord (jødene) og steining av skjelvende, livredde mennesker som ikke marsjerer i takt? (Leserinnlegg, Nordlys 16.10.2010)
Noen argumenterer gjerne med at lovbrudd skjer allerede, riktig nok ikke først og fremst i Tromsø, men dog:
Så seint som i helga ble muslimer skremt fra å komme på dialogmøte om religiøs terrorisme i Oslo med trusler om å bli stemplet som vantro (Leder, Nordlys 19.10.2010, se tidligere blogginnlegg).
I vårt lille land har vi ennå ikke sharialov. Bare i en liten muslimsk enklave på Grønland i Oslo herjes det med menneskene, verbalt, med den uloven i hånd, fortelles det (Leserinnlegg, Nordlys 16.10.2010).
Resultatet av islamisering er parallellsamfunn, «Vi» og «De». Dette medfører blodige konflikter, slik situasjonen i de 57 islamkoloniserte land viser. I flere europeiske byer er det allerede innført muslimdominerte områder der ikke-muslimer risikerer å bli utsatt for voldelige overfall. Tendenser til dette har jo allerede vist seg i Oslo (Leserkommentar, Nordlys 25.10.2010). 
Noen bruker også lovbrudd som en begrunnelse for islam ikke er en religion:
Ut fra det menneskene rundt i verden daglig opplever av grusomheter i Allahs navn, må det være all grunn til å hevde at Koranen for lengst er «gått ut på dato», og at islam slett ikke er noen religion [...] (Leserinnlegg, Nordlys 27.10.2010).
Også disse debattantene er, på lik linje med Siv Jensen, fremdeles ikke innehavere av den juridiske definisjonsmakten, men denne islamforståelsen er alt annet enn marginal. Den generelle tendensen er for tiden at regjeringen og de fleste politiske partier heller mer og mer mot den politiserte og kriminaliserte forståelsen av islam - noe som i min mening er en uheldig utvikling. I dette klimaet risikerer vi at muslimer uansett vil bli tapere i debatten, og at den likhet for loven vi har i dag vil ødelegges av populistiske definisjoner.

Ingen kommentarer: