31. okt. 2010

Religionsfrihet er ikke en byttevare

Artikkel 18 av den bindende FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (presisering og utdyping av Menneskerettighetserklæringen artikkel 18) lyder som følger (oversettelse fra Wikipedia):
1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller tro etter eget valg, og frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innebære et inngrep i hans frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller tro etter eget valg.
3. Friheten til å utøve sin religion eller tro skal ikke være til gjenstand for andre begrensninger enn slike som loven foreskriver, og som er nødvendige for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter.
4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldrenes, og i tilfelle vergenes, frihet til å sørge for deres barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.
De land som har ratifisert konvensjonen, Norge inkludert, plikter å følger den. Likevel er det stemmer i Norge som nå argumenterer for at vi skal la være. Tidligere denne måneden kom utenriksministeren med uttalelser som kan tolkes som at Norge nå skal begynne å behandle religionsfriheten som en byttevare, altså innskrenke religionsfriheten.
I VG 19. oktober kan vi lese at:
Utenriksdepartementet nekter ikke bare å godkjenne moskébidragene. I et svar til Tawfiiq islamske senter skriver UD at det ville være «et paradoks og unaturlig om det ble gitt godkjenning til finansiering fra kilder i et land der det ikke åpnes for religionsfrihet».
- Vi kunne bare sagt nei, av prinsipp gir ikke UD slike godkjenninger. Men når vi først blir spurt, benytter vi muligheten til å legge til at en godkjenning vil være paradoksal all den tid det er straffbart i Saudi-Arabia å etablere kristne trossamfunn, sier Jonas Gahr Støre til VG.
Flere aviser, inkludert Nordlys, fremstilte Støres uttalelser på en slik måte at det så ut som om Støre hadde avgjort moskébyggingen i Tromsø en gang for alle; at midler til bygging fra Saudi-Arabia av prinsipp ble avslått av myndighetene. Det var ikke dette Støre hadde ment. Prinsippet er at det ikke er Utenriksdepartementets oppgave å godkjenne pengegaver fra utlandet, den oppgaven hører til annensteds. Likevel, selv om Utenriksdepartementet er feil sted å sende søknad om godkjenning, benytter de seg av en mulighet til å uttale seg. Godkjenning av penger donert av kilder i et land uten religionsfrihet til et religiøst bygg i Norge, beskrives av UD som "unaturlig" og "paradoksalt". Utenriksministeren utdyper dette ved å fremheve at Saudi-Arabia ikke tillater kristne trossamfunn.

Ifølge diskursteoretikeren Theo van Leeuwen er referanser til "naturlig" og "unaturlig" en legitimeringsstrategi. Man gir meningene sine autoritet med referanse til om noe er naturgitt eller ei, men i de fleste tilfeller er bruk av "naturlig" og "unaturlig" uttrykk for moralske preferanser, for noe man liker eller ikke liker. For å si det banalt: det er ikke naturgitt at fordi noen gjør noe jeg ikke liker, så må jeg gjøre noe de ikke liker. Det kan være logisk innenfor en gitt forståelse av sosiale forhold, men det er ikke tvingende nødvendig fra naturens side.

UDs uttalelse kan derfor forstås som uttrykk for noe UD ikke liker. Departementet og ministeren liker ikke at det ikke er religionsfrihet i Saudi-Arabia (noe forsåvidt de fleste vil være enig i), og appliserer en logikk på situasjonen som tilsier at hvis ikke Saudi-Arabia gjør som Norge syns de burde gjøre i henhold til religionsfriheten, så vil ikke Norge tillate saudi-arabisk økonomisk tilskudd til den religionsfriheten som allerede eksisterer i her i landet. Donasjoner til religiøs virksomhet er lov i Norge, men Utenriksdepartementets logikk bidrar til å gjøre selve religionsfriheten til byttevare.

Andre har uttrykt denne holdningen i enda tydeligere ordelag. I et leserinnlegg i Nordlys kan vi lese at:
Inntil det finnes muslimske land (land med muslimsk majoritet) som kan vise til lik behandling av folk med andre religioner, synes jeg ikke at muslimene skal få rett til å bygge moskeer i Norge (Bjørn Lian, sokneprest i Karlsøy, i leserinnlegg Nordlys 30.10.2010).
I mine øyne er dette rett og slett en barnslig logikk, som resulterer i en evig loop av  "hvis ikke jeg får av deg, så får ikke du av meg - neivel, så lenge jeg ikke får av deg, så får heller ikke du av meg." For her kan man liksågodt snu argumentasjonen på hodet: så lenge ikke Norge tillater bygging av moskeer, så vil heller ikke muslimske land tillate andre religioner.

Det er altså denne byttelogikken UD tar i bruk, og Jonas Gahr Støre forfekter. Men åpner menneskerettighetskonvensjonen for at religionsfrihet kun skal gis hvis man får noe i bytte? Er ikke menneskerettighetene ubetingede rettigheter? I punkt 3 i artikkel 18 står det jo at:
Friheten til å utøve sin religion eller tro skal ikke være til gjenstand for andre begrensninger enn slike som loven foreskriver, og som er nødvendige for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter (min kursivering).
Jeg synes linjen UD legger seg på her kan forstås som at de ønsker å pålegge enkelte muslimske tromssamfunn "andre begrensninger" - altså at departementet og utenriksministeren ønsker at Norge skal gå imot konvensjonen på dette punktet.

I tillegg krever argumentasjonen at den ene anonyme forretningsmannen som vil donere penger til Alnor, forstås som en representant for staten Saudi-Arabia. Individet gjøres til en absolutt del av kollektivet. Soknepresten går enda lenger, og setter likhetstegn mellom muslimer i Norge og muslimske land. Også her gjøres individet til en absolutt del av kollektivet, slik at absolutt alle muslimer kan straffes for det andre muslimer eller muslimske land gjør. Og er dette i overensstemmelse med menneskerettighetene? I praksis ser man bort fra muslimers status som individer, og det står i diametral motsetning til selve grunnlaget for mennsekerettighetserklæringen: alle mennesker er individer, og hvert individ har rettigheter i egenskap av å være menneske.

Ingen kommentarer: