6. okt. 2010

Riktig svar hjelper ei hvis utregningen er feil (eller: det er ikke religionsvitenskap alt som glimrer)

Min far er lærer i den videregående skolen. Han har fortalt meg at elever som på prøver har oppgitt galt svar, likevel kan høste poeng hvis de har vist at de kan følge riktig prosedyre for utregning. Tilsvarende vil de som klarer å komme med riktig svar, bli trukket hvis selve utregningen ikke henger på greip. Hvorfor? Jo, fordi det er hvordan du har kommet frem til svaret som viser om du har forstått det du arbeider med, ikke om du tilfeldigvis klarte å gjette riktig svar eller kom til å skrive et tall feil.

Nylig holdt Hanne Nabintu Herland et foredrag hos Bistandsnemda (Norsk Misjons Bistandsnemd), der hun snakket om Norge som et uland i henhold til åndelige verdier. Foredraget var basert på boken hennes, Alarm, men jeg har kun sett foredraget og kommenterer derfor ikke bokens innhold. Herland kom med mange påstander som hadde vært interessant å gå nøyere etter i sømmene, men jeg vil holde meg til noen få punkter der jeg faktisk er enig i svaret, men ikke utregningen.


Et av Herlands poeng i foredraget er at man i Norge har en lengre tradisjon for å se ned på mennesker i "u-land" i Afrika og andre verdensdeler. Hun beskriver dette som en selvtilfredshet, der vi i vår norske, materielle velstand liker å få bekreftet vår posisjon på rangstigen ved jevnlig å se bilder og reportasjer om fattige og underutviklede mennesker i andre land. Et trekk ved denne holdningen er at vi anser mennesker i "u-land" som irrasjonelle fordi de er religiøse, mens vi i Norge er sekulære og har kvittet oss med denne irrasjonaliteten. Derfor er vi mer utviklet enn afrikanerne. "Oppblåste mager" og "tilbedelse av steiner og kopper" bekrefter vårt selvbilde. Dette er, i følge Herland, også en holdning man finner både i bistanden og innenfor universitetsmiljøene, blandt annet i religionshistorien/-vitenskapen. "Man sender ut sine unge studiner" fordi "det er så morsomt å dra til Afrika", samtidig som man forfekter at man har kvittet seg med, og tatt oppgjør med, evolusjonistiske holdninger om at vi befinner oss på toppen av utviklingsstigen, mens afrikanerne fremdeles er nederst.

Jeg mener Herland har delvis rett i dette. Både nordmenn generelt, bistanden, samt samfunns- og humanioravitenskapene, inkludert religionsvitenskapen, sliter med denne arven fra evolusjonismen. Men om dette er svaret, så er Herlands utregning fryktelig mangelfull og ikke minst preget av hennes personlige verdikonservativisme - hun skylder ene og alene på marxismen og det hun påstår er dens fortrengning av religion fra samfunnet og fra samfunns- og humanioravitenskapene. Hun glemmer (med vilje?) at kristendommen, hvis reintroduksjon i det norske samfunn hun forfekter, har vært meget aktiv i kunnskapsproduksjonen av forestillingen hun kritiserer. Den kristne misjonen har også bidratt til bildet av mennesker i "uland" som underlegne og underutviklede. (Om kristendommen trenger en reintroduksjon, altså om den faktisk er borte fra den norske hverdagen slik Herland påstår, kan for øvrig diskuteres.) Hun overdriver også betydelig marxismens påvirkningskraft, og glemmer (igjen med vilje?) at det finnes utallige andre strømninger innenfor vitenskapsdisiplinene.

Når det gjelder evolusjonisme i religionsvitenskapen, kan man skille mellom minst 3 forståelser (grovt skissert): 1) menneskets religiøse intellekt utvikler seg fra animisme (å tilbe objekter som om de skulle være levende), via polyteisme (flere guder), til monoteisme (én gud). 2) samme utvikling som i punkt 1, men siste stadium, altså over monoteisme, er vitenskapelig tenkning. 3) Degenerering fra monoteisme til polyteisme.

Marxismen, som Herland plasserer skylden hos, kan plasseres under punkt 2, men problemet i Herlands påstand er at punkt 1 og 3 har vært vel så fremtredende i religionsvitenskapen og andre vitenskaper. Første og siste punkt, der monoteisme blir forstått som høyeste utviklingstrinn, vil jeg påstå faktisk har vært mer toneangivende i det norske samfunn enn punkt 2. Hvis man ser på religionslærebøker i skolen, som er mitt materiale både for min master og for doktorgradsavhandlingen jeg nå holder på med, er det fremstillingen av kristendom som evolusjonens topp som er rådende i Norge frem til 1970-tallet, med en betydelig diskurstreghet etter det og frem til i dag. På 1970-tallet begynner lærebøkene å motvise evolusjonsperspektivet, men beskrivelsen av religion og religioner preges fortsatt av denne tankegangen.

En viktig kunnskapsprodusent av evolusjonsperspektivet har vært den kristne misjonen, noe som også er tydelig i lærebøkene jeg undersøker. I misjonen har det vært et utgangspunkt at alle mennesker har intellektuelle evner til å ta imot det kristne budskapet, men likevel har ikke de misjonerte blitt ansett som misjonærenes, "de hvites", likemenn - på tross av konvertering til kristendommen. Afrikanere og andre har av misjonen også blitt fremstilt som stakkarslige og underlegne, noen som trenger "vår" hjelp til å utvikle seg, og misjonslitteraturen er full av eksempler på hvordan "vi" har fått vårt selvbilde styrket gjennom beskrivelser av "de trengende andre" (se f.eks Marianne Gullestads undersøkelse i boken Misjonsbilder). Når Herland så beskylder "ateismen" og "gudsfornektelsen" for å være grunnen til at vi i Norge syns vi glitrer på toppen av rangstigen, mens vi elsker å synes synd på f.eks afrikanere som har det så fælt, så kan man jo tenke på misjonssangen som begynner som følger: "Stakkars små i hedningeland, kjenner ei vår frelsermann..."

Herland beskriver seg selv som en opposisjonell student som på forelesninger forsøkte å påpeke den stadige påvirkningen fra evolusjonsperspektivet i religionsvitenskapen. Hun sier dette ikke ble godtatt, siden "den frie tanke" visstnok har dårlige kår på universitetene. Kun utenfor universitetssystemet har hun kunnet forfekte disse tankene, innenfor systemet er det umulig. Hun tar feil! Det er mange som forsker på og arbeider med akkurat dette temaet, både når det gjelder religionsvitenskapens historie, metoder og teorier, og når det gjelder samfunnet forøvrig. På et eller annet punkt i en 5-årig mastergradsutdannelse vil de fleste religionsvitenskapsstudenter treffe på bøker eller artikler som diskuterer nettopp denne problematikken. Refleksjon over hvordan gårsdagens teorier påvirker dagens vitenskap er også tungt inne i andre humaniora- og samfunnsfag.

Herland kan tilsynelatende ikke godta at man innenfor universitetsdisiplinene ikke kan tillate seg å være så selektiv i forklaringsmodeller som hun er. Hennes utregningsmetode har ingenting på et universitet å gjøre. Selv om jeg syns hun har rett når hun påpeker at evolusjonsperspektivet stadig henger igjen, er det uholdbart å formidle feilaktige og unøyaktige forklaringer, og attpåtil kalle seg religionshistoriker mens man gjør det. Og det er direkte trist at hun heller tyr til nedsettende beskrivelser av universitetsansatte, i stedet for å ta til seg kritikk og arbeide seriøst og religionsvitenskapelig med problemstillingen.

1 kommentar:

-_-_-_-_-_- sa...

Innenfor humanistiske universitetsfag og elektrofag i videregående skole stemmer det nok at man kan høste poeng for riktig utregningsmetode selv om svaret er feil.

Men i tradisjonelle håndverksfag og arkitektur er det annerledes. Da er det bare sluttresultatet som gjelder, hvilken metode som er brukt underveis spiller ingen rolle...