13. nov. 2010

Imam-/islamutdannelse. For hvem?

I går, 12. november, ble det meldt at "Venstre ble stående alene i Stortinget fredag med sitt forslag om fellesnordisk utdannelse av imamer" (NTB).  Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland (SV) sin begrunnelse for avvisningen var, ifølge NTB, at "det er ikke statens ansvar å blande seg inn i utdannelsen av religiøse ledere ut over statskirken". At en slik utdanning ikke ville ha legitimitet, var også en del av begrunnelsen: "Flertallet viste også til at forslaget ikke har støtte i de miljøene dette angår. Islamsk råd har blant annet uttalt at en imamutdanning neppe vil ha legitimitet blant de miljøene som forslaget er ment å treffe."

Trine Skei Grande (V) skrev i Aftenposten 30. september 2010 at "Islam trenger et akademisk fotfeste", og mente at offentlig imamutdannelse ville være svaret. Debattredaktør i samme avis, Knut Olav Åmås, syntes dette var en god idé, men kalte det heller for islamutdannelse. Man kunne tro at deres begrunnelse for opprettelse av universitetsbasert imam-/islamutdannelse ville være at det muslimske miljøet i Norge selv ønsket og har bedt om det, men det er, symptomatisk nok, integrering  (eller kanskje assimiliering?) som var hovedbegrunnelsen.

Både Trine Skei Grandes og Knut Olav Åmås' argumenter for en nordisk imamutdannelse kan deles inn i to kategorier, der den første er den det legges desidert mest vekt på: a) integrering av muslimer og b) likestilling av religioner i Norge:

a) Integrering av muslimer
  1. Grande: "Muslimske ledere som formidler en moderat versjon av islam og som ønsker å spille på lag med storsamfunnet."
  2. Grande: "Norsk presteutdannelse er basert på vitenskapelig forskning" og dette "har bidratt til å utvikle en liberal kristendom i Norge". Underliggende betydning er at det samme altså vil gjelde for islam.
  3. Åmås: "En utdannelse i islamsk teologi i Norge kan tilføre den samme kildekritiske kontekst som kristen tro utsettes for, og kan bidra til å utvikle religionen". 
  4. Grande: Utdanningen kan "tolke den muslimske tro inn i vår kulturelle sammenheng".
  5. Grande: "man [vil] i fremtiden [få] imamer som forstår hvordan islam skal utøves og formidles i tråd med norsk lov og innenfor demokratiets spilleregler."
  6. Grande: "En vestlig utdannet imam vil kunne være bedre skikket til å fylle en normskapende rolle i det norske samfunnet."
  7. Grande: "Vi trenger flere personer som kan være til nytte for å bygge broer inn mot muslimsk [sic] minoriteter."
  8. Åmås: "mange norske imamer utdannes ved til dels svært konservative institusjoner i Pakistan. Flere av dem bør snart for samfunnets og religionens del utdannes i Norge."
  9. Åmås: "Alle trossystemer trenger å bli seriøst utfordret som tro."
b) Likestilling av religioner i Norge
  1. Grande: "En slik utdannelse vil være et skritt på veien mot likestilling mellom ulike religioner", siden ikke bare kristendom men også islam får anledning til formell, offentlig utdannelse. 
  2. Åmås: "det er faktisk et poeng å likebehandle religionene som er representert i Norge."
Det er betegnende at likebehandling av religioner i Norge fungerer omtrent som et apropos til integreringsargumentene. Underliggende all argumentasjonen er at islam slik den allerede er representert i Norge, ikke er god nok for norske forhold. Det tegnes her et bilde av islam som en underutviklet religion (punkt a 3) og av muslimer som per i dag ikke "forstår hvordan islam skal utøves og formidles i tråd med norsk lov og innenfor demokratiets spilleregler" (punkt a 5), da en slik forståelse kun sees som en mulighet for fremtiden. Nå har jeg ikke sett på Islamsk råds argumentasjon for påstanden om manglede legitimitet, men i min mening er det logisk at en imam-/islamutdannelse, slik Venstre så det for seg, ikke vil ønskes velkommen av muslimer selv. For hvordan kan en utdannelse tuftet på en så klar fordom - en forestilling om islam som en religion som trenger tilpasning for å være god nok for Norge - være attraktiv for seriøse studenter og akademikere?

Ingen kommentarer: