26. nov. 2010

På tro og Are - og kanskje også på litt urettferdige forutsetninger

Siste program i NRK-serien "På tro og Are" gikk på luften for noen dager siden. I hvert av de seks programmene i serien besøkte Are Sende Osen etter tur representanter for de følgende religionene/religiøse retningene: islam, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonere), sikhisme, jødedom, pinsebevegelsen og buddhisme. Hjemme hos oss har serien fått litt blandet mottakelse, og dette skyldes nok det jeg mener kan kalles seriens urettferdige forutsetninger.

Første program handlet altså om Islam. Denne episoden ble i forkant introdusert på følgende måte: 
Muslimene er blitt Vestens nye fiende. Ateist og skeptiker Are Sende Osen skal tilbringe en uke sammen med den muslimske familien Selaihi i Oslo for å prøve å forstå hvorfor. Hva tror de på, vil de at Norge skal følge muslimske lover og regler? Og hva skjer når Are prøver å faste under Ramadan? 
(Alle introduksjonene har jeg sitert fra seriens Facebook-side, de finnes også på nett-tv-siden og en del av det blir noen ganger sagt til tv-seerne før og i selve episoden.)

Vi ble meget positivt overrasket over denne episoden. Selv om vi ble skuffet over Are som ikke engang holdt ut så lite som to dager faste (muslimer faster forresten ikke totalt under Ramadan, de spiser før soloppgang og etter solnedgang), så syntes vi selve programmet var forbausende fordomsfritt. Programleder Are var åpen for, og tok på alvor, det han fikk lære og oppleve. For eksempel var det et artig grep å arrangere en sprintkonkurranse før og etter fullført Ramadan, der det viste seg at den muslimske familien, som hadde fastet hele måneden, hadde kortet ned tiden sin, mens Are, som altså da ikke hadde fastet, løp tregere. Ekstra interessant var det også at familien Are besøkte besto av en kristen mor, og muslimsk/-e far og barn. Dette ga nok et annet inntrykk av livet som muslim enn det en "helmuslimsk" familie hadde gitt, og vi tror at dette grepet hadde stort potensiale for å bygge ned fordommer mot muslimer. 

Imidlertid har presentasjonen som er sitert over et negativt utgangspunkt: "Muslimene er blitt Vestens nye fiende." Selv om dette reflekterer generelle fordommer mot muslimer i samfunnet, fungerte det i denne episoden, slik jeg ser det, som en understreking av at fordommene nettopp bare er fordommer. Forventningene som ble skapt av introduksjonen sto i så sterkt kontrast til det tv-titterne ble servert i selve episoden, at fordommenes feilaktighet ble innlysende. Vi her i dette huset ble på grunn av dette så positivt innstilt til serien at vi bestemte oss for å følge den. Som regel styrer vi nemlig unna programmer om religion på tv, fordi slike til tider kan være, for oss to som lever av å studere religion, provoserende dårlige. (Forresten kan det nettopp være vår litt urettferdige fordom mot slike tv-programmer som gjorde denne opplevelsen ekstra positiv.)


Det neste programmet, om mormonere, var imidlertid ikke fullt så oppløftende. Introduksjonen fokuserte også denne gang på negative forutsetninger, men skiller seg likevel fra islamintroduksjonen:
Hvorfor skal så mange religiøse prakke sin tro på andre? Are er en overbevist ateist, men han går ikke rundt på gata og plager alle andre med sitt budskap for det. Det gjør derimot dagens religion, mormonerne. Hva skjer når programleder Are Sende Osen blir utfordret til å misjonere sammen med dem?
Forskjellen ligger, i min mening, i hvem som tillegges den aktive handling. Uttrykket "Muslimene er blitt Vestens nye fiende" kan forstås som at det er Vesten som er den aktive - det er Vesten som har utpekt muslimene til den nye fienden. Hvis det hadde stått f.eks "muslimene er blitt fiendtlig innstilt til Vesten" hadde det vært utvetydig hvem som var den aktive part. Programmet kan, med den introduksjonen det hadde, forstås som å forholde seg aktivt til en fordom, ikke produsere en fordom. I introduksjonen til programmet om mormonerne er det ikke tvil om hvem det er som er den aktive part i påstanden "Hvorfor skal så mange religiøse prakke sin tro på andre?", eller hvem det er som "plager alle andre".

Det som fremkommer i introduksjonen var imidlertid ikke Ares eneste forutsetning før møtet med mormonerne. Konseptet for serien var jo at han i hver episode skulle bo og leve sammen med noen representanter for religionen i fokus, men i denne episoden ser vi nesten ingen ting til familien. Nå skal det være sagt at forskjeller blandt familiene nok er med på å avgjøre det endelige programmets innhold, og da vi så denne episoden fikk vi et inntrykk av at den mormonske familien var litt mer nervøse og litt mindre imøtekommende enn familiene i de andre programmene. Men det var kanskje heller ikke så rart, siden noe av det første Are møter dem med er spørsmålet til moren i familien: "hvor er dine medhustruer hen?" At store deler av programmet ikke handler om familien, men om to unge menns obligatoriske misjonærperiode, skulle man tro likevel skyldes forestillingen om at det er misjonen som er betegnende for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, at det er misjonen som er denne religionens kjerne. Det er dermed forutsetningen som gjør at denne episoden bryter med "opplegget" for serien; at Are skal følge en familie i deres religionsutøvelse.

Likevel, vi står igjen med et mye mer positivt bilde av mormonerne enn den forventningen introduksjonen skapte, for misjonærene behandles ganske greit av Are som konkluderer med at han ikke lenger skal gå forbi misjonærer, men heller invitere dem med på kaffe og snakke om livet her og nå. Med referansen til kaffe gjør han nok forresten narr av dem, siden den drikken ikke er tillatt, men det positive i konklusjonen blir likevel ikke særlig forkludret av det.

Tredje program handler om sikhismen:
I dette programmet må Are lære seg en flere hundre år gammel kampsport, han skal nemlig være med på en sikhparade på Karl Johan. Sikhismen er en religion som har toleranse som et hovedmål, men har likevel en voldelig fortid. 
I begynnelsen av programmet sier Are at han ikke vet noe særlig om sikher, bortsett fra at de går med turban og ser skumle ut. Det virker som om det faktisk er dette som er de eneste forutsetningene i dette programmet, og som dermed gjør programlederen enda mer åpen for sikhenes religion enn for de foregåendes. At de ser skumle ut går likevel igjen som en rød tråd i programmet, men igjen er det en negativ forutsetning som snus til et positivt bilde - de viser seg å ikke være skumle i det hele tatt. Til nettavisen fritanke.no har Are uttalt at det var sikhismen han endte opp med å like best av alle religionene i hele serien, noe som også veldig tydelig skinner igjennom i sikhismeprogrammet.

Etter sikhismen er det jødedommen som står for tur. Igjen er det en ganske klar forutsetning i introduksjonen - antagelsen om at det å være jøde er vanskelig:

I dagens sending forsøker Are å få svar på hvordan jødene klarer å holde ut århundrer med hat og forfølgelse. I tillegg skal han være kokk når rabbineren kommer på koshermiddag.

Som i islamepisoden er det også i denne et betydelig fokus på mat, som tydeligvis blir forutsatt som et viktig aspekt ved religionen (men det skal sies at det er den jødiske familien som gir Are utfordringen å lage et koshermåltig.) Noe som er interessant, er at Are ser ut til å være ekstra forsiktig i sine samtaler med jødene har prater med. I intervjuet med fritanke.no legger han meget stor vekt på omskjæring, og hans avsmak for denne praksisen. I programmet derimot, er ikke dette et tema i det hele tatt. Programlederen stiller mange spørsmål om hvordan det er å forholde seg til press utenfra og om hvilket forhold jødene har til staten Israel, mens spørsmålsstilling ved praksiser ikke blir like fremtredende. Dette blir spesielt påfallende hvis man sammenligner med det siste programmet, som handler om buddhisme (jeg kommer tilbake til det).

Ares forsiktighet er nok slettens ikke dumt, siden det er trolig at flere seere vil reagere negativt på f.eks det forholdet til Israel som fremkommer. Det er et ganske positivt bilde av jøder som blir formidlet, med få kritiske spørsmål, kanskje pga. en antagelse om at noen seere vil være mindre åpne for jødedommen. Programmets konklusjon er Ares uttalelse om at han syns at jøder i Norge skal få leve i fred, samtidig som han også her gjør narr ved å spise en pølse (som altså ikke er kosher).

Neste episode hander om pinsebevegelsen:
Are besøker norges største lovsangstjerne for å hjelpe ham å skrive en lovsang. Og på kristen ungdomsleir jakter han på både den hellige ånd og tungetale. Programleder er Are Sende Osen.
Programlederens utgangspunkt er at pinsevenner er glade mennesker, og det får han vel også bekreftet. At Are kommer til helvete, får han også bekrefet, noe han ikke er spesielt glad for. Dette er likevel en av de mer "nøytrale" episodene, uten for mye ironi og negative kommentarer fra Ares side (men igjen kan man ikke se vekk i fra at interaksjonen med pinsevennene og det resulterende programmet har blitt påvirket av mottagelsen han har fått av familien han her har besøkt). Avslutningskommentaren hans er nesten overraskende lite sarkastisk - her er det hverken en handling som strider mot pinsebevegelsens tro (slik som det var i episoden om jødedommen), eller en uttalt "avsmak" (slik som i episoden om buddhisme, beskrevet under).

I siste episode var det tydelig at Are blir skuffet og kranglevoren, men Ares forutsetning som kan belyse hvorfor kommer ikke fram i introduksjonen. Denne episodens introduksjon er kun deskriptiv, den hverken stiller et førende spørsmål eller kommer med førende påstander:
I dag reiser Are med to vietnamesiske jenter til Norges største buddhist-tempel for å feire Buddhas fødselsdag med pomp og prakt. Og Are prøver å forstå dette med karma.
Are møter imidlertid buddhismen med den forutsetningen at den er en sympatisk religion, og at buddhister er er snille mennesker. Så viser det seg at familien han besøker, samt andre buddhister han samtaler med, ikke oppfyller hans forventninger. Som i episoden om islam resulterer dette i et budskap til seerne som er stikk motsatt av forutsetningen; buddhismen er slettens ikke sympatisk, og mange av buddhistene er heller ikke spesielt snille. Selv om han blir godt mottatt av familien han besøker, blir han sjokkert av deres religionsuttøvelse og går derfor inn en kranglevoren og nedlatende rolle. Are blir nemlig fortalt at uheldige omstendigheter i dette liv skyldes dårlig karma som er generert av dårlige handlinger i ditt forrige liv. Den buddhistiske familiens døtre, som er Ares "guider" til buddhismen, nevner f.eks sykdom og funksjonsnedsettelse. Buddhistene forklarer så godt de kan, men programlederen mener at det betyr at f.eks et lite barn vil være skyld i sin egen ulykke, noe han synes er en utålelig forestilling. De forteller også at kvinner er født som kvinner nettopp fordi de har dårligere karma enn de som fødes som menn, og når en ordinert munk bekrefter dette tillater Are seg å le ham opp i ansiktet. Episoden avsluttes med Ares kommentar om at en religion som mener at folk som har det fælt bare har seg selv å takke, slettens ikke er noe for ham.

I buddhismeepisoden er det tydelig at det som skjer, er en total ødeleggelse av et glansbilde. I likhet med episoden om islam snur buddhismeepisoden forutsetningens forestilling på hodet, men for buddhismen blir resultatet det motsatte enn som for islam. Et positivt bilde ender opp som et negativt bilde. Hvis Ares forventing hadde vært mer dempet positiv, hadde nok også episodens fremstilling blitt mer dempet. Siden de forutsatte forestillingene om alle religionene i serien har ført til ganske vidt forskjellige fokuspunkter i de enkelte programmene, ville da kanskje buddhismeepisoden med andre forutsetninger gitt et fokus på noe annet enn det Are anser og formidler som negativt ved denne religionen. For ordens skyld kan det nevnes at episodene ikke er innspilt i samme kronologi som de vises i serien, noe man kan lese i fritanke.no-intervjuet, så buddhismen er ikke den siste religionen Are er i kontakt med. Fremstillingen kan dermed ikke forklares med at ateisten Are nå har fått all religion opp i halsen, noe jeg først tenkte kunne være en forklaring.

Når alle episodene sees under ett, synes jeg "På tro og Are" er en meget variert programserie både når det gjelder dens opplysningspotensiale og dens potensiale for å bygge ned, men også opp, fordommer.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg skjønner ikke hur du kan si at disse programmen har en opplysningspotensiale?! For hvem? Som stipendiat i religionsvitenskap så må du se de grove faktafeil som presenteras. Jeg er praktiserande buddhist og synes programmet om buddhismen er meget kritikkverdig og det er jeg langt ifra ensom om. Se www.buddhistforbundet.no reaksjon på dette. Nu vet mange at Are er ateist og hater alt vad religion er men endå. Dette er et program som oppfattes som et faktaprogram.

Suzanne A. Thobro sa...

Hei anonym.
Jeg tror ikke du kan ha lest innlegget mitt ordentlig.

Richard sa...

Jeg så episoden om Islam og er enig i at det var interessant at de valgte en familie med kristen mor. Jeg er imidlertid uenig i at episoden bygger ned fordommer da mange av utsagnene var ganske ekstreme i mine øyne: 1) De mener mora kommer til helvete. 2) Eldstesønn Jonas mener Norge hadde vært bedre med islamsk lov. 3) Sarah "blir ikke tiltrukket av ikke-muslimer," og "det er påbudt". 4) "Det er bare en regel som vi følger, man trenger ikke å vite hvorfor".