Besøk av Jehovas Vitner

Jeg har invitert Jehovas Vitner på besøk i neste uke. Det kom nemlig to damer på døren for noen dager siden og spurte om jeg hadde tre minutter til overs for å høre noe gode ord om Gud. Vi hadde faktisk ikke tid akkurat da, så jeg spurte om de var fra Jehovas Vitner og om de heller kunne komme igjen en annen dag. Jeg var helt ærlig og sa at jeg var faglig interessert siden jeg er religionsviter, og at jeg i fremtiden kan tenke meg å forske på Jehovas Vitner. De to damene lurte på om det var noen særlige spørsmål vi lurte på, men i farten kom jeg ikke på noe (tips tas imot med takk!).

Fra et faglig ståsted liker jeg Jehovas Vitner virkelig godt. Hver gang jeg får tak i de nye nummerne av bladene Våkn opp! og Vakttårnet leser jeg dem fra perm til perm fordi det er så interessant hvordan Jehovas vitner bygger opp budskapet sitt. Om noen noengang har stusset på hvorfor vitnene deler ut to blader i stedet for bare ett, så er det fordi de to bladene fungerer både hver for seg og kompletterende. Vaktårnet er det vi kan kalle "rent" religiøst, som kun fokuserer på religiøse spørsmål. Bladet presenteres på denne måten:

Engler i hverdagen

Englebildet mormor har gitt meg.

Det har nettopp kommet ut en ny bok ved navnet Det folk vil ha: Religion i populærkulturen, skrevet av religionsviterne Liv Ingeborg Lied og Dag Øistein Endsjø. Jeg har ikke lest den ennå, men så et artig innslag på NRK for noen dager siden, der Liv Ingeborg presenterte boken og viste frem religiøse gjenstander man kan finne i de fleste hjem. Dette inspirerte meg til å presentere her på bloggen hva vi har i hjemmet av religiøse gjenstander - og i huset til to religionsvitere er det jo ingen overraskelse at det finnes en del. Det er gjenstander og bilder vi omringer oss med hele tiden, både av estetiske og faglige interesser. Flere av tingene har jeg hatt lenge før jeg begynte å studere religionsvitenskap, og til og med mine (påståtte) ikke-religiøse foreldre har  f.eks Krishna på veggen. Tilfeldig? Neppe. Religion er rundt oss hele tiden, selv om vi kanskje ikke alltid legger merke til det. Religiøse motiver og gjenstander er en del av den tilgjengelige estetikken, og det som er tilgjengelig blir som oftest brukt. Noe er eksotisk, nytt og spennende, andre ting bare er der fordi de alltid har vært der. Det var ikke før jeg var et godt stykke uti min religionsvitenskapsutdannelse at jeg skjønte at det var Krishna mine foreldre hadde på veggen - for det hadde bare alltid vært der.

"En stemor er og blir en stemor."

Askepott og stesøsteren Dora

Takk til Sverre Andreas Fekjan for deltagelse i diskusjon og teoretisering.

Som seg hør og bør har vi også julen 2010 sett "Tre nøtter til Askepott", og julestemningen har vært høy med både pepperkaker og klementiner. År etter år sitter vi og ser på den (tilsynelatende) stakkars piken med den (tilsynelatende) onde stemoren og den (tilsynelatende) bortskjemte stesøsteren. Hvorfor er  egentlig denne filmen så populær? I kronikken "Askepotts budskap" foreslår Karen Gammelgaard  og Hanna M. H. Holmene at filmens popularitet i Norge delvis er grunnet dens "underfundige skildring av kjønn", der Askepott fremstår som en  frimodig guttejente, men også dens enkle historie:

Som andre eventyrfilmer er Tre nøtter til Askepott lite bundet av forhold som krever særlig forklaring. Vi befinner oss i et univers der de sosiale relasjonene er lette å forstå, handlingen skrider frem uten eksperimenter med begivenhetenes naturlige følge, og vi trenger ikke å bestemme nærmere når presis i fortiden de utspiller seg.

At filmen er blitt en julefilm gis denne forklaringen:

Det er kanskje snøen som gir et norsk publikum de umiddelbare assosiasjonene til jul. For filmen har ikke noen direkte referanser til jul – ingen kirker, juletrær eller nisser.

Kronikken til Gammelgaard og Holmene er interessant, men vi mener de bare skraper på overflaten i sin lille analyse av filmen. På overflaten er det fortellingen om det godes seier over det onde, Askepotts seier over stemoren, og det kan godt være at filmskaperne kun har hatt den enkle historien i tankene. Vi vil imidlertid foreslå en alternativ tolkning, som omrokkerer på hvem som er gode og onde. Advarsel: Ikke les videre hvis du foretrekker den romantiske tolkningen, der alt ender godt.

Hvorfor Tromsø? Om religionsvitenskap i nord (en skrytetale)

Jeg har både bachelor og master fra Bergen. Da jeg skulle søke doktorgradsstipend i Tromsø var jeg, må jeg innrømme, noe skeptisk. Kunne et fagmiljø på et så lite sted, så langt nord, være særlig bra? Kunne det i det hele tatt være noe særlig å bo i en så liten by, på et så kaldt og mørkt sted? I tillegg hadde jeg tidlig i studieløpet hørt at religionsvitenskap i Tromsø var sammen med teologi, på samme institutt, så hva var det egentlig de drev med der oppe? Teologi skulle jo en religionsviter holde seg langt vekke fra! Ryktene jeg hørte i løpet av utdanningen skulle ha det til at også ferdigutdannede religionsvitere skydde Tromsø, det var siste sted man ville ha jobb. Og jeg må bare si det med en gang: for noen latterlige fordommer jeg hadde! Etter at jeg kom hit skjønte jeg fort at mine bekymringer hadde vært grunnløse.

En reise gjennom Nord-Norge - også tillatt for muslimer?

Jeg har nettopp sett igjen en liten kortfilm jeg liker veldig godt. Filmen er en 15 minutter lang hyllest til nord-norsk natur, de nord-norske byer og folkene som lever i nord, særlig i Finnmark. Vi ser reinsdyr som løper langs veiene, vi ser laks som hopper oppover fosser, vi ser måkeunger, og mennesker på fisketur og utendørs piknik.

I Aftenposten de siste ukene har det, som vanlig er man fristet til å si, vært mas om integrering og assimilering av muslimer. Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen var ute med en oppfølgerkronikk til "En drøm fra Disneyland" 21. desember (som jeg har skrevet om i et tidligere blogginnlegg), og Hege Storhaug hadde en kronikk 6. januar. Begge kronikkene handlet selvsagt om "problemet" muslimer. Begge ble avsluttet med en liste råd om hvordan man kan få bukt med det.

Nordlys, muslimene og året som gikk

Nyttårsaftens utgave av Nordlys hadde form av en oppsummering av nyhetsåret som gikk. Under overskriften «Om å bli krenket» ble serien om islam i Tromsø og den påfølgende debatten oppsummert av de to journalistene som hadde skrevet mest om saken. Min første antagelse da jeg kikket på den og så at den handlet om islam, var at oppsummeringen ville fokusere på en etisk refleksjon over balansen mellom hensynet til nyhetsverdi og hensynet til individers og informanters rett til beskyttelse mot krenkelse. Slik jeg har oppfattet det har nemlig Nordlys med serien «Islam i Tromsø» tatt størst hensyn til nyhetsverdien, og i min mening ville det derfor være prisverdig av journalistene hvis de kom med en slik refleksjon og dermed en beklagelse ovenfor de som har blitt skadelidende av at hensynet til nyhetsverdien kom først. Men min antagelse var feil, for «Om å bli krenket» handler om journalistene selv. Det er journalistene som har blitt krenket.