10. jan. 2011

"En stemor er og blir en stemor."

Askepott og stesøsteren Dora
Takk til Sverre Andreas Fekjan for deltagelse i diskusjon og teoretisering.

Som seg hør og bør har vi også julen 2010 sett "Tre nøtter til Askepott", og julestemningen har vært høy med både pepperkaker og klementiner. År etter år sitter vi og ser på den (tilsynelatende) stakkars piken med den (tilsynelatende) onde stemoren og den (tilsynelatende) bortskjemte stesøsteren. Hvorfor er  egentlig denne filmen så populær? I kronikken "Askepotts budskap" foreslår Karen Gammelgaard  og Hanna M. H. Holmene at filmens popularitet i Norge delvis er grunnet dens "underfundige skildring av kjønn", der Askepott fremstår som en  frimodig guttejente, men også dens enkle historie:
Som andre eventyrfilmer er Tre nøtter til Askepott lite bundet av forhold som krever særlig forklaring. Vi befinner oss i et univers der de sosiale relasjonene er lette å forstå, handlingen skrider frem uten eksperimenter med begivenhetenes naturlige følge, og vi trenger ikke å bestemme nærmere når presis i fortiden de utspiller seg.
At filmen er blitt en julefilm gis denne forklaringen:
Det er kanskje snøen som gir et norsk publikum de umiddelbare assosiasjonene til jul. For filmen har ikke noen direkte referanser til jul – ingen kirker, juletrær eller nisser.
Kronikken til Gammelgaard og Holmene er interessant, men vi mener de bare skraper på overflaten i sin lille analyse av filmen. På overflaten er det fortellingen om det godes seier over det onde, Askepotts seier over stemoren, og det kan godt være at filmskaperne kun har hatt den enkle historien i tankene. Vi vil imidlertid foreslå en alternativ tolkning, som omrokkerer på hvem som er gode og onde. Advarsel: Ikke les videre hvis du foretrekker den romantiske tolkningen, der alt ender godt.

Askepotts konkurrerende narrativ om steforeldre
Vår første fabulering om en alternativ tolkning av filmen var i forbindelse med scenen der kokken sier til Askepott at "en stemor er og blir en stemor". Som sikkert mange husker utenat, så er Askepotts svarreplikk at faren hennes var glad i Dora selv om hun ikke var hans ekte barn. Askepott presenterer dermed en annen forståelse av steforeldre: det er ingen tvingende nødvendighet at steforeldre ikke liker sine stebarn, en stemor eller en stefar kan være glad i sine stebarn (noe Askepott til og med har empirisk begrunnelse for å hevde).  Og kanskje er faktisk stemoren litt glad i Askepott, for hun blir jo ikke pisket slik kokkegutten ville blitt hvis ikke Askepott hadde tatt på seg skylden for hans uhell. Askepott har jo også fått beholde hesten sin. Men så begynte tankerekken vår å gå videre: var virkelig Askepotts far like glad i Dora som i henne?

En rettmessig arving
Som Gammelgaard og Holmene påpeker, så fremstilles Askepott i filmen som en guttejente - men hvorfor er hun det? Stemoren understreker ovenfor Askepott at nå er det slutt på den tiden da faren hennes tok henne med på jakt og lærte henne å skyte med armbrøst. Askepotts far har altså behandlet sin datter som en gutt, eller med andre ord som en arving. Selv om "vi [ikke] trenger å bestemme nærmere når presis i fortiden [begivenhetene] utspiller seg", er det tydelig at handlingen foregår i et føydalsamfunn. Askepott og hennes stefamilie bor på et nærmest bemerkelsesverdig rikt gods, noe vi kan se på den svære tjenerstaben. Uten tvil er vi i "gamle dager", med stor forskjell på fattig og rik. Og i "gamle dager" var det normen at sønner var arvinger. Askepotts far har imidlertid ingen sønner, så det er Askepott som er hans rettmessige arvtaker, og hun er også oppdratt til å være det, i og med at hun er oppdratt som en gutt. Stemoren er egentlig ikke berettiget dette godset, og i og med at Dora ikke har blitt tatt med jakt og lært å bli en sønn, kan ikke Askepotts far ha sett på sin stedatter som noen arving. Faren har nok dermed ikke vært like glad i Dora som i Askepott.

En husfrue på randen til ruin
Av de tre kvinnene er det kun Askepott som anses som arving, og støtten hun har i tjenerskapet bekrefter dette. Det er trolig at den dagen Askepott, som nå er meget ung, blir gammel nok til å styre over et gods på egenhånd, så vil tjenerskapet stille seg bak henne. Stemoren går derfor en tøff tid i møte. Vi får ikke vite noe om stemorens fortid, men det virker i filmen som om den formuen hun besitter kun er det som en gang tilhørte Askepotts far. Siden kvinnen "i gamle dager" var knyttet til ektemannens status, vil stemoren, og dermed også hennes datter Dora, stå på bar bakke hvis hun mister sin status som husfrue og godseier. Allerede ved filmens begynnelse henger denne statusen i en tynn tråd, siden hun ikke har støtte i tjenerskapet som mener at hun kun har tusket til seg den økonomiske makten hun nå måtte ha. Stemorens strenge fremtoning kan derfor forstås som et mer eller mindre desperat forsøk på å tviholde på sin autoritet.

Gifteklar datter må giftes bort fort
Av Askepott og Dora er det sistnevnte som ser eldst ut. "I gamle dager" var det gjerne sånn at den eldste datteren skulle giftes bort først, så sånn sett er stemorens ivrige forsøk på å gifte vekk Dora, på tilsynelatende bekostning av Askepott, slettes ikke uforståelig. Viktigere er det nok likevel at det må sørges for at Dora blir økonomisk sikret (les: blir gift) før Askepott blir gammel nok til å kreve sin arv. Og i og med at Askepott selv faktisk er gammel nok til å bli gift, som hun jo gjør på slutten av filmen, er det tidspunktet rett rundt hjørnet. Det haster derfor å få Dora, og i forlengelsen også stemoren, økonomisk sikret. På oss virker Dora slettens ikke som noen ond stesøster, men hun gjør som sin mor sier og prøver å henge med i svingene. Imidlertid har ikke hun særlig sosiale evner, hun virker usikker i sosiale sammenhenger og må ty til standardfraser når hun snakker med prinsen: "Jeg kunne danset til verdens ende med Deres høyhet." Hvis Dora hadde klart å kapre prinsen hadde hennes og hennes mors økonomiske sorger vært fullstendig slukket for evig tid.

Ungkaren og hundrevis av gifteklare prinsesser
Gammelgaard og Holmene skriver at prinsen og Askepott symboliserer det samme; deres historier er "parallelle frigjøringshistorier". Vi vil påstå at deres historier, eller rettere sagt situasjoner, er forholdsvis forskjellige. Kongefamilien, inkludert prinsen, har en enorm frihet i forhold til folket de regjerer over. Aristokratiet har så mye penger og makt at de trenger ikke engang å følge etikette, noe som er enkelt å se på kongefamiliens omgang med hverandre. Hos dem finner man ikke igjen de strenge reglene for oppførsel som man finner hos Askepotts familie. Kongen og dronningen himler med øynene og har en tydelig nedlatende holdning til sine undersåtters påtagelige korrekthet. Prinsens eneste egentlige plikt og bekymring er at han må føre kongehuset videre, og derfor gifte seg. Man han står fullstendig fritt til selv å velge hvem det skal bli, og hans gretne oppførsel på ballet virker mer som en barnslig fakte, enn en virkelig bekymring. Verre er det med de hundrevis av unge jentene som alle sammen finne seg en mann for å overleve økonomisk, hvis de da ikke er superheldig og har blitt oppforstret som en arving - noe de desperate forsøkene på å vinne prinsens gunst vitner om at de ikke har blitt. Ballet er i bunn og grunn som en episode av "Ungkaren". Kvinnene må sloss om prinsen og klare å vinne konkurransen, mens han kan vrake hvem som helst og velge fritt. Når hans øyne så faller på den forkledte Askepott er kongens utbrudd om at det er uten hans samtykke ikke noe som egentlig har konsekvens.

Desperate mennesker, desperate handlinger
Stemoren forsøker til siste slutt å få prinsen til å gifte seg med Dora, og hennes handlinger mot Askepott blir forholdsvis onde. Askepott blir bundet og stengt inne. Hvis man derimot ser stemorens handlinger i lys av historiens utvikling, blir de mer forståelige. Stemoren forstår på ballet hvem den mystiske kvinnen er, og kanskje går det opp for henne der og da hvordan dette kan komme til å ende: Askepott får prinsen, og med kongemakten bak seg vil det ikke være noen sak for Askepott å kreve sin arverett til farens gods. Med Askepott godt plassert blandt den øverste eliten er det muligens fare for at hun vil hevne sin tilværelse som Askepott ved å få stemoren og Dora utestengt fra det gode selskap. Det er stor sannsynlighet for at Dora og hennes mor vil bli stående på bar bakke i nær fremtid.

En lykkelig slutt?
At prinsen og Askepott skal være sympatiske mennesker blir for oss fullstendig motbevist på slutten av filmen.  Etter at prinsen oppdager at det er Dora som har sittet i sleden, lar han henne, stemoren og kusken bli værende i det iskalde vannet. Hans stilling som kongelig gjør ham slettens ikke ansvarlig ovenfor sine undersåtter, de kan gjerne fryse ihjel langt fra folk, gjennombløte og sannsynligvis i minusgrader. Heller ikke Askepott ser ut til å bry seg nevneverdig om dem. Det virker ikke som om noen kommer dem til unnsetning. Askepott kan symbolsk ri fremst som den store serierskvinnen, hun har fått sin hevn, sin prins og sin etterlengtede rikdom. Men til hvilken pris?

Alternativ og lykkeligere slutt
"En stemor er og blir en stemor" burde i forhold til denne filmen omformuleres til "en mor er og blir en mor". Slik vi ser filmen har nemlig ikke stemoren noen ond plan for Askepott, men en god plan for Dora. En alternativ slutt på historien kunne vært at Dora fikk prinsen. Da hadde hun og stemoren vært sikret økonomisk, og Askepott kunne overtatt godset etter sin far. En vinn-vinn-situasjon.

Men hvorfor er denne historien så appellerende til oss i julen? Vårt forslag handler ikke om snø, men om at filmen og julen har den samme rituelle karakter. Den kjente og litt gamle religionsforskeren Arnold van Gennep laget en analysemodell for ritualer, der alle ritualer følger det samme mønster. Fra nå-tilstanden går man inn i en liminalfase der den ordinære orden løses opp, og etterpå kommer man ut til en fornyet nå-tilstand. Julen er bygget opp slik at man går inn i en liminalfase ved advent, og under juledagene får man et høydepunkt når Jesu fødsel feires, og så går man inn i en ny og "forfrisket" nå-tilstand. I filmen møter vi karakterene i starten av liminalfasen - Askepotts far er nettopp død (det kan ikke være så veldig lenge siden, noe stemorens kommentar om at "nå er det slutt på tiden da din far tok deg med", kan tyde på), og den sosiale orden er snudd opp ned. Arvingen Askepott er fratatt sin rettmessige arv og en "inntrenger" har tatt makten på godset. Askepott er fratatt sin rolle i hierarkiet, og er plassert på tjenerplass. En typisk liminal situasjon der den "naturlige" orden blir satt rituelt på hodet. På slutten av filmen kommer den sosiale orden i gjenge igjen, Askepott får tilbake sin rang mens stemoren og Dora blir plassert der de hører hjemme; rangert under Askepott. Det er dette som er vår teori om hvorfor filmen passer så godt til julen. Den daglige orden blir endret radikalt for en periode, for så å komme tilbake fornyet og bedre. (Askepott får jo til og med bedre kår og rang enn i utgangpunktet siden hun nå blir prinsesse). I julen fører liminalfasen til en fornyet herlighet av verden. Jesus er født på ny, Askepott er født på ny.

Ingen kommentarer: