28. jan. 2011

Engler i hverdagen

Englebildet mormor har gitt meg.
Det har nettopp kommet ut en ny bok ved navnet Det folk vil ha: Religion i populærkulturen, skrevet av religionsviterne Liv Ingeborg Lied og Dag Øistein Endsjø. Jeg har ikke lest den ennå, men så et artig innslag på NRK for noen dager siden, der Liv Ingeborg presenterte boken og viste frem religiøse gjenstander man kan finne i de fleste hjem. Dette inspirerte meg til å presentere her på bloggen hva vi har i hjemmet av religiøse gjenstander - og i huset til to religionsvitere er det jo ingen overraskelse at det finnes en del. Det er gjenstander og bilder vi omringer oss med hele tiden, både av estetiske og faglige interesser. Flere av tingene har jeg hatt lenge før jeg begynte å studere religionsvitenskap, og til og med mine (påståtte) ikke-religiøse foreldre har  f.eks Krishna på veggen. Tilfeldig? Neppe. Religion er rundt oss hele tiden, selv om vi kanskje ikke alltid legger merke til det. Religiøse motiver og gjenstander er en del av den tilgjengelige estetikken, og det som er tilgjengelig blir som oftest brukt. Noe er eksotisk, nytt og spennende, andre ting bare er der fordi de alltid har vært der. Det var ikke før jeg var et godt stykke uti min religionsvitenskapsutdannelse at jeg skjønte at det var Krishna mine foreldre hadde på veggen - for det hadde bare alltid vært der.

Det vi har mest av er, ikke overraskende, gjenstander og bilder relatert til kristendommen. Etter en rask titt rundt i stuen har jeg kommet til 13 engler, hvorav 9 er bilder og 4 er figurer. De fleste bildene er av gravsteinsengler. Det er muligens ikke så vanlig å ha bilder av gravsteiner i stuen, men da jeg for en del år tilbake var sesongarbeider på en gravplass i Bergen tok jeg bilder av det jeg syns var fint. For gravsteiner kan være veldig dekorative, og englefigurene som var veldig vanlig "i gamledager" er egentlig ikke særlig annerledes enn englenipsfigurer man kan kjøpe i enhver englenipsbutikk. Og når man i tillegg er gift med en gravminneforsker (eller kanskje rettere sagt gravminnenerd), så er vel bilder av gravmonumenter nesten obligatorisk stuedekorasjon. 

To små nipsfigurer i samme englestil har jeg også. De er begge kjøpt på loppemarked, og jeg kjøpte dem fordi den ene var helt lik en som mormor alltid har hatt stående i sitt nipsskap. Den har altså affeksjonsverdi selv om den ble kjøpt brukt og ikke er arvet. Spesielt godt liker jeg at den mangler den ene vingen - ikke spør meg hvorfor, jeg bare liker det. En lignende figur, som ikke er en engel men en bedende pike, fikk jeg av min grandtante da jeg var liten. Jeg har også en engel som jeg har arvet etter grandtantene til morfar. Det er en figur som ser litt hjemmelaget ut og som jeg ikke visste eksisterte, før min bror tok den med til meg da han og pappa hentet arvemøblene, fordi han antok at jeg ville like den. Et av bildene har jeg fått av mormor, det er et typisk gammeldags bilde av en engel som passer på en et lite barn. Og til slutt har jeg et bilde av meg selv som engel, som er fra øvingen til en oppsetning på Den Nationale Scene der jeg var statist. 

De fleste englene jeg omgir meg med passer inn i den franske landstilen (som Liv Ingeborg snakker om i NRK-innslaget), og egentlig ikke helt inn i vår stuestil - men alle har en type affeksjonsverdi. Engler får meg først og fremst til å tenke på mormor. Hun er vel den personen som kan sies å ha oppdratt meg i en type engletro. En gang da jeg var liten gav jeg uttrykk for min irritiasjon over at engler alltid var lyshåret. Overalt, f.eks på skolen og på barne-tv, syns jeg at jeg kun så engler med lyst hår, og hvorfor skulle det bare være en sammenheng mellom lyshårede og englestatus? Da fant mormor frem en barnebibel og viste meg tegninger av engler med mørkt hår.

Å omgi seg med engler kan betegnes som en religiøs praksis, og for meg er altså denne religiøse praksisen affektiv. Kan det da sies at religion = affeksjon?

Ingen kommentarer: