5. jan. 2011

Nordlys, muslimene og året som gikk

Nyttårsaftens utgave av Nordlys hadde form av en oppsummering av nyhetsåret som gikk. Under overskriften «Om å bli krenket» ble serien om islam i Tromsø og den påfølgende debatten oppsummert av de to journalistene som hadde skrevet mest om saken. Min første antagelse da jeg kikket på den og så at den handlet om islam, var at oppsummeringen ville fokusere på en etisk refleksjon over balansen mellom hensynet til nyhetsverdi og hensynet til individers og informanters rett til beskyttelse mot krenkelse. Slik jeg har oppfattet det har nemlig Nordlys med serien «Islam i Tromsø» tatt størst hensyn til nyhetsverdien, og i min mening ville det derfor være prisverdig av journalistene hvis de kom med en slik refleksjon og dermed en beklagelse ovenfor de som har blitt skadelidende av at hensynet til nyhetsverdien kom først. Men min antagelse var feil, for «Om å bli krenket» handler om journalistene selv. Det er journalistene som har blitt krenket.

I teksten søker journalistene både å belegge hvordan de har blitt krenket og å legitimere hvorfor de handlet som de handlet. De benytter også anledningen til å distansere seg fra dem med de sterkeste antipatiene mot islam og muslimer. Dette er journalistenes forsvarstale som de kanskje lenge har ønsket, men ikke kunnet, putte på debattsidene i Nordlys.

Teksten kan deles opp i flere deler. I første del, innledningen, viser de hvordan de skal ha blitt krenket, ved å ramse opp en rekke beskyldninger som skal ha blitt fremsatt. I tillegg tar de avstand fra en del av den rosen de har fått.
Denne høsten har vi blitt kalt korsfarere, rasister og islamofober med en skamfull agenda. Vi har blitt beskyldt for å framstille Tromsøs muslimer som en forvirret masse som lett lar seg manipulere til å bli farlige fundamentalister og potensielle terrorister. Lokale 'eksperter' har skrevet at vi var kunnskapsløse og hatefulle. Noen har rost oss for at Nordlys har våget å lage en reportasjeserie som beveger seg i et minefelt av følelser og meninger. Andre igjen har takket oss for å forsøke å stoppe byggingen av en moské i Tromsø. Omfavnelsene har vært omtrent like ubehagelige som utskjellingene.
På denne måten viser de to journalistene hvordan de har blitt tillagt agendaer både av folk som mener de har behandlet muslimer dårlig gjennom reportasjeserien og av folk som har sterke antipatier mot muslimer. Mye av det som blir ramset opp her har, såvidt jeg kan huske, faktisk stått i leserinnlegg, men her brukes oppramsingen på en slik måte at det ser ut som om leserbrevforfatterne ikke har hatt noe belegg for sine påstander, at det har vært ren «utskjelling».

Neste del av teksten er så et svar på tilskrivingen av agenda, og en forklaring på hva som egentlig var deres agenda med serien.
Vi hadde ingen agenda. Det bor rundt 1000 muslimer i Tromsø. Hva visste vi om dem? Vi stilte oss selv spørsmålet for snart et år siden. Svaret var enkelt: Altfor lite. Nesten ingenting. Nordlys sine reportasjer hadde begrenset seg til korte nyhetssaker når muslimene feiret id. Vi ville rette opp en journalistisk unnlatelsessynd: Å overse det store muslimske miljøet i Tromsø. Et naturlig startpunkt var stiftelsen og moskeen Alnor, der ledelsen drømte om å bygge et praktbygg av en moské i Tromsø. En anonym saudiarabisk investor hadde allerede lovet 20 millioner til byggingen. Et godt journalistisk prinsipp er 'Følg pengene'. Arbeidet førte oss til overraskende steder som gjorde at denne reportasjeserien slett ikke ble en serie om den vanlige muslimen i Storgata, men om til da ukjente maktforhold i en lokal moské.
Tekstens forfattere påstår først (pussig nok) at de ikke har noen agenda. Men hvis de ikke hadde hatt det hadde de skrevet alle sine reportasjer på slump, noe de neppe har gjort. Deres agenda var først og fremst å skrive om islam, eller rettere sagt «det store muslimske miljøet i Tromsø». Å ikke gjøre dette kaller de for en «journalistisk unnlatelsessynd», så de har også som å agenda å bøte på en synd. Videre presiseres agendaen deres til å ta utgangspunkt i Alnormoskeen, og til slutt å «følge pengene». Som de selv påpeker ble resultatet en reportasjeserie om «maktforhold i en lokal moské» og ikke om «den vanlige muslimen i Storgata». Og det er vanskelig å tro at resultatet ikke var et resultat av en planlegging, altså en agenda. De må ganske tidlig ha bestemt seg for «maktforhold i en lokal moské», for hvis agendaen hadde vært å finne mer ut om «den vanlige muslimen i Storgata» er det rett og slett merkelig at en stiftelse og penger skulle være utgangspunktet. Når de skriver at Alnor var «et naturlig utgangspunkt» kan det forstås som en legitimeringsstrategi for valget av agenda. Begrepet «naturlig» er, i alle andre tilfeller enn de som dekkes av naturvitenskapene, en metafor som brukes i stedet for, og som kan skjule, de faktiske begrunnelsene. Helt på slutten av teksten skriver de at «en av pressens viktigste oppgaver er å se makta i kortene», så det er sannsynlig at det er dette som hele tiden har vært deres agenda slik at valget har falt på der denne typen makt finnes (det eksisterer flere typer makt, noe jeg vil komme tilbake til). Et like «naturlig» utgangspunkt, hvis det hadde vært «den vanlige muslimen i Storgata» reportasjeserien skulle handle om, hadde jo vært nettopp Storgata. En gate og menneskene der, ikke en stiftelse/moské og dens ledelse.

Neste del av teksten er skrevet i en fortellende sjanger. Med bruk av historisk presens setter journalistene leserne inn i stemningen en dag tidlig i november:
Hva sier jeg når VG, Dagbladet og TV2 ringer? Hvor lenge tror dere trykket varer?
Det er tidlig november ved et stuebord i Tromsø. Konvertitten Andrew Wenham har bekreftet at våre avsløringer stemmer. Han sier han har fryktet denne dagen siden han flyttet med kona, Sandra Maryam Moe, til Tromsø i 2001. Nå føler han en form for lettelse over at det er avslørt at han var knyttet til terrororganisasjonen Jamaah Islamyia på 90-tallet, mens han og famlien bodde i Australia. Ja, han trente for jihad på treningsleir på Filippinene. Ja, han møtte Hambali, som var sentral i Al-Qaida og som mente Wenham var egnet som terrorist. Vi føler også en slags lettelse denne dagen i november. Vi har ikke gledet oss til denne konfrontasjonen. Vi gledet oss heller ikke til den dagen saken skulle trykkes. Tromsø er en liten by. Andrew Wenham har seks barn. Men vi kunne ikke feie under teppet vår kunnskap om fortiden til en sentral leder i en av byens moskeer. Vårt ordinære journalistiske arbeid med rolle- og navnesøk hadde ført oss til en historie som vi knapt kunne tro på selv. Vi brukte måneder med arbeid for å være helt sikker, sjekket og dobbeltsjekket, ventet på å få flere og garantert uavhengige kilder som bekreftet den oppsiktsvekkende historien. Til slutt var det ingen tvil.
Det er tre ting som slår meg med denne delen av teksten. For det første formidles det en stemning av at journalistene har stor sympati med Wenham og hans familie, og at de på grunn av denne sympatien har hatt kvaler med å publisere historien. Dette fungerer som en legitimering av at de ikke har hatt noen «skamfull» agenda. Sagt med andre ord: hvordan kan de oppfattes som slemme av leserne, hvis de egentlig er snille og empatiske mennesker? Å formidle til leserne sine evner til empati med sine objekter kan bøte på og slå beina under påstander om slemhet eller ondskap (som ordene «korsfarere, rasister og islamofober» kan forstås som), og er dermed også egnet til å overføre den beskyldte urimeligheten fra seg selv og over på leserbrevforfatterne. Det er ikke journalistene som burde skamme seg, det er leserbrevforfatterne. For det andre gir denne delen av teksten et inntrykk av at alt som har stått i avisen om Wenhams fortid omtrent er blitt tatt rett fra hans egen munn. «Ja, han trente for jihad [...] Ja, han møtte Hambali [...] som mente Wenham var egnet som terrorist.» (Prøv å bytte ut «han» og «Wenham» med «jeg».) For det tredje kunne ikke journalistene «feie under teppet vår kunnskap». Igjen viser de til sin samvittighet. Den samme samvittigheten som har gitt dem kvaler med å publisere «avsløringen» tvinger dem også til å gjøre det. Wenhams fortid er viktig å formidle, og for å understreke hvor samvittighetsfull deres framferd har vært, beskrives også hvordan de ikke publiserte noe før saken var «sjekket og dobbeltsjekket». Men, som jeg vil komme tilbake til, så er ikke retorikk det samme som fakta, og det er retorikken i reportasjene mange lesere har reagert på, ikke at journalistene ikke har vært flinke til å grave frem fakta.

Så kommer en del om saudiarabisk finansiering av moskeer, også denne biten velegnet til å understreke viktigheten av reportasjene, og dermed en legitimering av arbeidet journalistene har gjort:
I løpet av serien «Islam i Tromsø» dokumentere vi også hva som hva som har skjedd andre steder i Europa der saudiarabisk kapital har reist flotte moskébygg: Først kommer pengene. Så følger krav om innflytelse over moskeens ideologi. Saken fikk nasjonal interesse. I høst gjorde regjeringen det klart av moskeer bygd med saudiarabisk kapital er uønsket. Dermed gikk lederen for Alnor-moskeen, Sandra Maryam Moe, ut og sa at de ga opp planene.
At regjeringen tar tak i saken gjør den til en viktig sak, for det er ikke hva som helst regjeringen blander seg borti. Denne viktigheten fungerer som nok en legitimering av reportasjeserien.

Så kommer vi til den biten av teksten der det tydeligst fremkommer at det er journalistene som har blitt krenket i denne saken:
Leserinnleggene strømmet inn til Nordlys etter at serien var avsluttet. Der var det fritt frem å karakterisere oss som skrev serien med alskens skjellsord. Som journalister deltar vi ikke i debatten på leserbrevsidene. Sånn må det være. Det er en del av ytringsfriheten at også krenkende utsagn må være lov å fremføre. Selv om det ikke er behagelig. Like lite behagelig som å få klapp på skuldra med takk for at man 'prøver å stoppe faenskapet'. Ingen sinte leserinnlegg påviste at vi hadde skrevet noe som var faktisk feil. Vi burde bare ikke ha skrevet det. Det gikk ut over, og såret alle muslimer i Tromsø, hevdet mange. Det tror vi er riktig. Avsløringene av overgrep i den katolske kirken har helt sikkert også gjort vondt for alle verdens katolikker. Men burde de feies under teppet? (Min kursivering)
Her kastes ballen tilbake til leserne - uten at kritikken kan påvise faktafeil er den ugyldig. Og her gjør de to journalistene et smart grep. De fleste «sinte leserinnleggene» har ikke fokusert på faktaopplysninger, men på retorikken i den journalistiske vinklingen. Som jeg har vist i tidligere blogginnlegg har retorikken blitt brukt til å vri faktaene i en slik retning av det ser ut som om faktaene er noe annet enn det de faktisk er. Når de to så skriver at leserne ikke har påvist faktafeil, men har sagt at «vi burde bare ikke ha skrevet det», gir de inntrykk av at leserbrevforfatterne har ønsket å unndra enkelte faktaopplysninger fra offentligheten – at de vil kneble pressen. Dette forsterkes av den ganske grove sammenligningen av Wenhams historie og saudiarabisk finansiering av moské, med overgrep mot barn. Ved å gjøre dette til saker av samme alvorlighetsgrad (og husk her på at Nordlys hverken har dokumentert at Wenham er terrorist eller at den saudiarabiske giveren er mot religionsfrihet og det som verre er), indikeres det at de «sinte» leserne er ganske grusomme mennesker, som i og med at de kjefter på Nordlys for deres reportasjeserie om islam, sikkert ville ha kjeftet like mye hvis avisen hadde skrevet om overgrep mot barn i stedet for.

Til slutt tilkjennegir journalistene atter en agenda:
Vi ville gjort jobben om igjen. Vi gjorde den ikke minst for at alle Tromsøs muslimer skulle få vite om hva som foregikk. Selv om det var en ubehagelig viten. Også i religiøse organisasjoner og trossamfum er det maktstrukturer. En av pressens viktigste oppgaver er å se makta i kortene. Det som dukker opp, er ofte ubehagelig. Også når det gjelder ideologisk og religiøs makt.
Fra å være en reportasjeserie om «det store muslimske miljøet i Tromsø», har den blitt til en serie for muslimer om religiøs makt. De to journalistene ser altså ikke kritikken som har kommet om fordreide fremstillinger av islam og muslimer, men mener tvert imot at de har gjort muslimske innbyggere av Tromsø en viktig tjeneste. Hele «Om å bli krenket» bærer preg av, i mine øyne, en manglende refleksjon over kritikken som har kommet. Det er absolutt ingenting i teksten som tilsier at journalistene har tatt leserinnleggene på alvor og hatt en kritisk gjennomgang av sin egen produksjon. For journalistene holder det tydeligvis at ytringsfriheten er ivaretatt ved at leserne får komme til med sine egne meninger, og så behøver ikke journalistene bry seg noe mer med det. Når de sier at «en av pressens viktigste oppgaver er å se makta i kortene», glemmer de tydeligvis av pressen i seg selv er en maktinstitusjon av en betydelig størrelse. Det er journalistene og avisens redaktør som bestemmer agendaen, hva som skal skrives om og hvordan, og informanter og andre berørte har kun én mulighet til å besvare det som måtte påstås i avisen: leserbrev. Men igjen er det avisen som bestemmer hvilke leserbrev som skal komme på trykk, og om de skal ta noe hensyn til eller ta innover seg kritikken i leserbrevene. Når man arbeider innenfor en maktinstitusjon er det etisk sett meget viktig å være ydmyk, og reflektere over den makten man innehar og over hvordan man bruker den. Det er tydelig at de to Nordlysjournalistene hverken er spesielt ydmyke eller evner å reflektere over den makten de som journalister har. Jeg håper Nordlys' oppsummering av 2011 vil vise at avisen tar sine lesere på alvor, og ikke bli en ren forsvarstale. For forsvarstaler er sjeldent kledelige.

Ingen kommentarer: