28. feb. 2011

Religionsvitenskapelige trudelutter

Da jeg og Sverre gikk på master laget vi sanger for å huske pensum. Stadig går vi og traller på disse. Her er et utvalg (det garanteres ikke at man lærer noe av dem, eller at de er korrekte i sitt innhold):

23. feb. 2011

Konstruksjon av likhet

Mens jeg satt og scannet sitater fra lærebøkene jeg undersøker inn i database, kom jeg over noe som jeg nesten vil kalle for et perfekt eksempel på fremstilling av to religioner som like hverandre. I masteroppgaven min kalte jeg slike typer fremstillinger for relasjon (basert på Norman Faircloughs begrep equivalence): to eller flere religioner blir satt i relasjon til hverandre gjennom påpeking av likheter. Det motsatte kalte jeg for opposisjon, altså fremheving av ulikheter.

I masteroppgaven fant jeg at hinduisme og buddhisme oftere ble satt i relasjon til hverandre enn til andre religioner, noe som forsåvidt er vanlig også andre steder enn i lærebøker. Og det er nettopp fremstilling av disse to religionene som er det perfekte eksempelet jeg snakker om. I boken Tro og tanke (2008) brukes nøyaktig samme formulering to ganger, én gang i kapitlet om hinduisme og én gang i kapitlet om buddhisme:

21. feb. 2011

Etiske refleksjoner over lærebokprosjektet

Det følgende er en forkortet versjon av et etikk-paper jeg har levert til et obligatorisk etikkurs ved phd.-utdanningen:

I denne etiske refleksjonen vil jeg starte med et sitat av CULCOM-forsker Åse Røthing, som forsker på ”norskhet” i lærebøker for ungdomsskolen. Hennes forskning bærer mange likheter med mitt prosjekt; materialet er lærebøker, formålet med undersøkelsen er å se på konstruksjoner av gruppeidentitet og hvilket lys de som ikke innlemmes i ”vi”-gruppen plasseres i. Sitatet er hentet fra et innlegg i Dagsavisen 25.01.2011, der hun skriver om hvordan lærebøkene i hennes materiale inneholder påstander og formuleringer som kan tolkes som diskriminerende og som mulig grobunn for rasisme (Jeg vil ikke gå så langt som å betegne min funn på samme måte som Røthing her gjør, men er enig med henne i at representasjonene kan føre til stereotypisering og kunstige grenser mellom grupper.) Røthing skriver:
Jeg har bevisst ikke oppgitt direkte henvisninger til bøkene fordi jeg ikke ønsker å stigmatisere konkrete forfattere. Jeg ønsker snarere å rette fokus mot forlagenes ansvar for å kvalitetssikre bøkene (innlegg i Dagsavisen 25.01.2011).
Sitatet aktualiserer tre etiske refleksjonspunkter: a) forholdet mellom diskurs, aktør og intensjon, b) hensynet til individer, og c) forholdet mellom forskningens ytre og indre verdier. Sagt med andre ord; hvem som påvirker lærebokdiskursen, om noen kan klandres for diskursens innhold, og hvilken rolle forskeren kan innta ovenfor analysefunnene. Alle disse tre punktene henger tett sammen.

Bør det være generelle opptakskrav til universiteter?

Fra tid til annen (eller kanskje rettere sagt hvert bidige år) dukker den opp igjen: debatten om late studenter versus slappe universiteter. Og som oftest ligger fokuset på de førstnevnte. Befriende var det derfor å lese Arild Raaheim, professor ved UiB, sitt forslag om at man kanskje burde snu fokuset mot universitetenes undervisning og forelesere/professorer. Han fikk imidlertidig raskt svar fra sin kollega (som han selv kritiserer), professor Kai A. Olsen. Han mener at Raaheim bommer. Begge professorer bruker en fabrikk som metafor for universitetet, men på hver sin måte. Raahem skriver at man kan sammenligne professorer med en fabrikks ledelse. Hvis noen går galt med fabrikken, bør man ta en kikk på ledelsen. Olsen frikjenner professorene:

19. feb. 2011

Litt mer om de stakkars små i hedningland

I forrige blogginnlegg gjenga jeg sangteksten til misjonssangen "Stakkars små i hedningland". Jeg vil gjerne si litt mer om dens opphav, for det er slettens ingen tullesang (som jeg tidligere har fått spørsmål om). 

Ifølge religionsviter Karina Hestad Skeie (2008:67, se også Marianne Gullestad 2007:10) er sangen skrevet av Madagaskar-misjonær Valborg Andersen, og man kan finne teksten som sang nr. 339 i Barnesangboka, for søndagsskole, barne- og yngreslag (den er sitert i sin helhet i Karinas artikkel). Sangen skal ha vært å finne i søndagsskolesangbøker frem til 1977. Karina skriver ikke når den først skal ha dukket opp i sangbøkene, men at den skal ha vært å finne i flere i tiår. Teksten ble også brukt i andre sammenhenger enn kun som sang. Karina skriver at åpningsstrofen, "stakkars små i hedningland", ble brukt på misjonsbøsser sammen med "illustrasjoner av krokodiller, tropehjelm, palmer og padlende brune barn".

17. feb. 2011

"Stakkars små i hedningland"

I et tidligere blogginnlegg nevnte jeg såvidt sangen "Stakkars små i hedningland". Til glede (eller gremmelse) serverer jeg hele sangteksten her:

Stakkars små i hedningland
(melodi: Kjære Gud jeg har det godt)

16. feb. 2011

Kul, kulere, kulest: Om oldtidsreligioner i lærebøker fra 1935-1970

Etter skoleloven av 1935 skulle alle gymnasiaster lære om religionshistorie i kristendomsundervisningen. Religionshistoriebegrepet viste på denne tiden til alle andre religioner enn kristendom, og disse ble hovedsakelig presentert i en egen bok. I tillegg til religionshistoriebegrepet ble også fremmede religioner brukt. Fokuset lå på historiske (døde) religioner, og på levendes religioner historiske opprinnelse og utvikling.  At elevene ikke fikk lærdom om religioner (altså andre enn kristendommen) slik de ble levd i samtiden, skyldes gjerne at det i Norge ikke ble oppfattet som særlig relevant siden det ikke fantes særlig mange av deres tilhengere her. Tidlig på 1900-tallet var det også det klassiske - arven etter antikken - som ble ansett som god og viktig kunnskap for dem som gikk i "den høiere skole" (=gymnaset).

I perioden fra 1935 til rundt 1970 holdt lærebøkene om religionshistorie seg forbausende like. Bøkene som kom ut forholdsvis rett etter innføringen av den nye skoleloven kom ut i opplag etter opplag gjennom hele perioden, med kun små endringer - f.eks noen flere illustrasjoner etter hvert som årene gikk. Perioden kan kalles en "bygge-landet"-periode. Tenker man på 40-, 50-, og 60-tallet ser man kanskje for seg velfriserte gutter og jenter som gjennomfører linjegymnastikk for å bli staut norsk ungdom. At et ordentlig folk er et statut folk er en holdning som skinner gjennom i lærebøkenes fremstilling av religioner, og det er oldtidens ariere/indoeuropeere, spesielt de i Iran, som får være norske ungdommers forbilde.

15. feb. 2011

Mindre opptatt av hijab, mer av niqab og burka

Det er vel på tide å fjerne den avsluttede, lille spørreundersøkelsen min om man hadde våget å gå med niqab eller burka for en dag. Det var ikke mange som svarte, men flertallet sa ja (8 av 9). Og i samme slengen kan det kanskje passe å skrive litt om Nordlys igjen. 10. februar skriver nemlig Tone Jensen i "Dagens kommentar" at "Niqab og burka er et kjennetegn på en type apharteid, ikke styrt av rase, men av kjønn." Før jeg kommenterer Jensens skriverier vil jeg imidlertid presentere litt statistikk, som hun er en godt eksempel på - at media blir mer opptatt av niqab og burka, og mindre av hijab.

14. feb. 2011

Jordens, dyrenes og menneskenes skapelsestidspunkt, ifølge Jehovas Vitner

Da vi hadde besøk av Jehovas vitner fikk vi en splitter ny utgivelse, Ble livet skapt? (2010), som omhandlet jordens skapelse og hvordan vitnene tar avstand fra kreasjonister. I bladet vi fikk sto det bl.a. at Jehovas vitner mener at teorien om at jorden er flere millioner år gammel går overens med skapelsesberetningen i 1. Mosebok. Jeg syns dette var meget interessant, for jeg mente å ha lest i eldre publikasjoner at vitnene mener at jorden kun er 6000 år gammel - og at de derfor kunne regnes som kreasjonister selv. Vi kikket derfor i bøkene Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? fra 1970 og Livet - et resultat av utvikling eller skapelse fra 1985 - og trodde vi ville finne tidsmessige endringer i vitnenes standpunkter.

13. feb. 2011

Litt om diskurs

Utdrag fra et paper jeg har levert som del av obligatorisk etikkurs på phd.-utdanningen:

Det er i diskursene kunnskaper – hva som kan vites og hvordan denne vitenen kan presenteres – er muliggjort. Enhver diskurs overlapper med mange andre diskurser, og forskjellige ressurser hentes fra forskjellige steder for å danne en diskurs. Dette betyr at diskursen ikke har faste grenser, men er flytende. Diskurs kan beskrives som en rød tråd.

7. feb. 2011

Hvem er "vi" i lærebøker?

I dag har jeg et leserinnlegg i Dagsavisen, som jeg gjengir her. Dagsavisen har trykket det under temaet rasisme, men jeg vil understreke at jeg ikke vil bruke begrepet rasisme om fremstillingene i lærebøkene.

Inge Eidsvåg, leder av arbeidsgruppen som nettopp har utarbeidet en rapport om antisemittisme og rasisme i skolen, uttalte til Dagsavisen (13/1) at selv om skolebøker ikke har vært en del av gruppens arbeid, er de «av avgjørende betydning i denne sammenhengen». I et innlegg (25/1) svarte Åse Røthing, forsker ved CULCOM, at hun gjennom sin forskning på lærebøker i ungdomsskolen har identifisert framstillinger og passasjer som muligens er diskriminerende, og som kan fungere som grobunn for rasisme.

Jeg er stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, og forsker på religionslærebøker for videregående skole. Jeg vil langt på vei være enig i Røthings funn om at det i lærebøker gjøres stereotypiseringer av minoriteter som kan resultere i uheldige framstillinger.

1. feb. 2011

Nazismesammenligning - alltid "hitling"?

31. januar skriver Ingunn Økland, kommentator i Aftenposten, at nazisme har blitt et "trumfkort i islamdebatten". Såkalt "hitling" er et velkjent fenomen og brukes gjerne for å gi debattmotstanderen en slags lærepenge. Jeg er helt enig med Økland i at henvisninger til nazismen for det meste brukes av useriøse aktører, men har sammenligning med nazisme aldri noe for seg?