21. feb. 2011

Bør det være generelle opptakskrav til universiteter?

Fra tid til annen (eller kanskje rettere sagt hvert bidige år) dukker den opp igjen: debatten om late studenter versus slappe universiteter. Og som oftest ligger fokuset på de førstnevnte. Befriende var det derfor å lese Arild Raaheim, professor ved UiB, sitt forslag om at man kanskje burde snu fokuset mot universitetenes undervisning og forelesere/professorer. Han fikk imidlertidig raskt svar fra sin kollega (som han selv kritiserer), professor Kai A. Olsen. Han mener at Raaheim bommer. Begge professorer bruker en fabrikk som metafor for universitetet, men på hver sin måte. Raahem skriver at man kan sammenligne professorer med en fabrikks ledelse. Hvis noen går galt med fabrikken, bør man ta en kikk på ledelsen. Olsen frikjenner professorene:
Om fabrikkeieren i Raaheims metafor er bekymret for ledelsen, bør han ikke vende seg mot professorene. For de leder intet. Men kanskje det er mer produktivt å se på kvaliteten av råvarene? Der fabrikkene setter strenge krav, aksepterer norske høyskoler og universiteter alle som har fullført videregående skole, uavhengig av faglig bakgrunn.
For Olsen er altså studenter råvarer som må graderes. Noen av råvarene er kanskje tipp-topp, mens andre kan være fullstendig råtne. Denne sammenligningen gir meg dårlig smak i munnen; studenter er mennesker, ikke varer. Svaret på problemet er for Olsen opptakskrav. Bare man har opptakskrav vil alt bli så meget bedre:
Der vi hadde studier med god søkning og dermed høye opptakskrav, gjennomførte de fleste. Med svakere søkning forsvant kravene og frafallet økte dramatisk. I dag gir jeg samme kurs på to institusjoner. Der det er opptakskrav, har jeg en interessert gruppe som møter på forelesning, mens det er store frafall der studiet er åpent. En trenger nok ikke være professor for å se sammenhengen her.
Jeg betviler ikke statistikken, men er opptakskrav virkelig løsningen? Jeg må innrømme at jeg blir litt skremt hver gang det er snakk om opptakskrav, for hvis det hadde vært det, hadde kanskje ikke jeg vært stipendiat i dag. Jeg hadde ikke studiekompetanse (av toskete grunner jeg ikke går innpå akkurat her), men kom inn på universitetet på den såkale 23/5-regelen (over 23 år og har vært 5 år i arbeid). Men viktigere for opptakskravdiskusjonen: man kan ikke se på mine karakterer fra videregående at jeg går på doktorgradsutdanning i dag. Jeg kjenner også vitenskapelige ansatte som faktisk strøk i videregåendeekvivalenten til faget de i dag foreleser og forsker i, og som ikke hadde åpnet en bok før de begynte på universitetet.

Jeg vil påstå at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom resultater i lavere utdanning og resultater i høyere utdanning, fordi det er to forskjellige typer utdanning. Det som verdsettes i lavere utdanning er noe annet enn det som verdsettes i den høyere. Skolen (både grunnskole og videregående) er bundet av en formålsparagraf som viser hvilke grunnleggende kunnskaper elever skal sitte igjen med når de har gått ferdig: 

§ 1-1. Formålet med opplæringa
       Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.
       Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.
       Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.
      Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.
       Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.
       Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.
       Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.
En trenger heller ikke å være professor for å se at skolen dermed ikke tilbyr samme type utdanning som universitetet. Når jeg nå undersøker lærebøker kommer forskjellen på religion og etikk-faget i skolen og religionsvitenskapsfaget på universitetsnivå tydelig frem. Enkelt sagt: på skolen skal man lære av religion (som det fremkommer av formålsparagrafens punkt 2), man skal forme en egen identitet på bakgrunn av det man lærer, mens på universitetet skal du lære om og forske på religion. De som behandler religion på samme måte på universitetet som på skolen, gjør det dårlig. Og så vidt jeg kan se vil man gjøre det dårlig i skolefaget hvis man oppfører seg som en religionsviter. Og jeg er ganske sikker på at det samme forholdet er til stede i også andre fag (f.eks historie som skolefag vs. historie som universitetsfag).

Så generelt opptakskrav til universiteter? Nei, takk! Da tror jeg man vil gå glipp av mange lyse hoder.

3 kommentarer:

Suzanne A. Thobro sa...

PS.
I Kai Olsens første innlegg (http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4012633.ece) står det:

"Høyere undervisning må ikke bli en parkeringsplass for ungdom som ikke får jobb."

Hahaha - det var derfor jeg begynte på universitetet!

Marit sa...

http://bit.ly/dtwXou

Suzanne A. Thobro sa...

Kjempebra :)