7. feb. 2011

Hvem er "vi" i lærebøker?

I dag har jeg et leserinnlegg i Dagsavisen, som jeg gjengir her. Dagsavisen har trykket det under temaet rasisme, men jeg vil understreke at jeg ikke vil bruke begrepet rasisme om fremstillingene i lærebøkene.

Inge Eidsvåg, leder av arbeidsgruppen som nettopp har utarbeidet en rapport om antisemittisme og rasisme i skolen, uttalte til Dagsavisen (13/1) at selv om skolebøker ikke har vært en del av gruppens arbeid, er de «av avgjørende betydning i denne sammenhengen». I et innlegg (25/1) svarte Åse Røthing, forsker ved CULCOM, at hun gjennom sin forskning på lærebøker i ungdomsskolen har identifisert framstillinger og passasjer som muligens er diskriminerende, og som kan fungere som grobunn for rasisme.

Jeg er stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, og forsker på religionslærebøker for videregående skole. Jeg vil langt på vei være enig i Røthings funn om at det i lærebøker gjøres stereotypiseringer av minoriteter som kan resultere i uheldige framstillinger.
I min masteroppgave undersøkte jeg hvordan hinduisme og buddhisme ble framstilt i fire bøker fra perioden 1935 til i dag, og foreløpige funn fra min pågående forskning, der jeg ser på alle religioner i alle bøker i perioden, ser ut til å bekrefte det jeg fant da: I bøkene har det helt siden 1935 vært klare gruppekonstruksjoner av «vi» og «andre». I lærebøkene forventes det at leserne, altså elevene, utgjør en enhetlig gruppe med bestemte karakteristika. Mens man tidligere forventet at leserne var kristne, har bøkene fra 1990-tallet og framover henvendt seg til en tenkt ikke-religiøs lesergruppe, som antas å følge det som i dag blir ansett å være sekulære verdier, for eksempel menneskerettigheter, demokrati, toleranse og så videre. Felles for bøkene i hele perioden er at mennesker som tilhører andre religioner enn kristendommen aldri ser ut til å være forstått som en del av dette «vi». Lærebøkene er altså gjennom hele perioden skrevet for en elevgruppe som kun skal lese og lære om andre religioner, men som aldri forventes å være tilhengere av dem.

I framstillingen av religioner får dette ulike utslag. I min masteroppgave fant jeg at hinduisme og hinduer gjennom hele perioden ble framstilt som det jeg velger å kalle «den/de radikale andre» - den/de som gjør det absolutt motsatte av det «vi» gjør. Gjennom negative beskrivelser av hva hinduer gjør, lærer elevene hva «vi» ikke skal gjøre. Tidlig i perioden framstilles også buddhismen og buddhister som «den/de radikale andre», men på slutten som «den/de signifikante andre» - de som gjør sånn som «vi» også skal gjøre. I begge tilfeller skal elevene lære av religionen de leser om, enten gjennom å se hva man ikke skal gjøre, eller gjennom å se hva man skal gjøre. I begge tilfeller leser elevene om en abstrakt forestilling om hinduisme og buddhisme, der framstillingene og formuleringene er som de er fordi elevene skal lære hvilke verdier man som medlem av «vi»-gruppen skal ha.

Det er verken overraskende eller galt at verdier formidles til elever gjennom lærebøker. Verdiene som er nedfelt i skolelovenes formålsparagrafer vil og skal skinne gjennom i læremateriell. Det er heller ikke noe poeng å peke ut enkelte forfattere eller forlag for å gi dem skylden for lærebøkenes framstillinger, siden læreboksjangeren og måten å framstille religioner på er noe som har «satt seg» over lang tid. Men som Røthing påpeker er det viktig å få fram mekanismene i framstillinger og representasjoner, når disse kan føre til stereotypisering og kunstige grenser mellom grupper. I lærebøkene jeg undersøker viser det seg nemlig at når man søker å formidle «vi»-gruppens verdier gjennom beskrivelser av religioner, konstruerer man for eksempel hinduen som en fremmed som ikke deler «våre» verdier, og som dermed ikke kan få være en del av «vi»-gruppen. Buddhisten blir konstruert som et eksempel til etterfølgelse, men fremdeles ikke som «en av oss» - buddhisten er også en vi kun skal lese om. Verken hinduer eller buddhister er stereotypier eller eksempler man enten skal ta avstand fra eller etterfølge. At de er vanlige mennesker som alle andre, med gode og dårlige sider, forsvinner i lærebøkenes framstillinger.
Publisert i Dagsavisen 7. februar 2011. Kan også leses på Dagsavisens nettsider.

Ingen kommentarer: