16. feb. 2011

Kul, kulere, kulest: Om oldtidsreligioner i lærebøker fra 1935-1970

Etter skoleloven av 1935 skulle alle gymnasiaster lære om religionshistorie i kristendomsundervisningen. Religionshistoriebegrepet viste på denne tiden til alle andre religioner enn kristendom, og disse ble hovedsakelig presentert i en egen bok. I tillegg til religionshistoriebegrepet ble også fremmede religioner brukt. Fokuset lå på historiske (døde) religioner, og på levendes religioner historiske opprinnelse og utvikling.  At elevene ikke fikk lærdom om religioner (altså andre enn kristendommen) slik de ble levd i samtiden, skyldes gjerne at det i Norge ikke ble oppfattet som særlig relevant siden det ikke fantes særlig mange av deres tilhengere her. Tidlig på 1900-tallet var det også det klassiske - arven etter antikken - som ble ansett som god og viktig kunnskap for dem som gikk i "den høiere skole" (=gymnaset).

I perioden fra 1935 til rundt 1970 holdt lærebøkene om religionshistorie seg forbausende like. Bøkene som kom ut forholdsvis rett etter innføringen av den nye skoleloven kom ut i opplag etter opplag gjennom hele perioden, med kun små endringer - f.eks noen flere illustrasjoner etter hvert som årene gikk. Perioden kan kalles en "bygge-landet"-periode. Tenker man på 40-, 50-, og 60-tallet ser man kanskje for seg velfriserte gutter og jenter som gjennomfører linjegymnastikk for å bli staut norsk ungdom. At et ordentlig folk er et statut folk er en holdning som skinner gjennom i lærebøkenes fremstilling av religioner, og det er oldtidens ariere/indoeuropeere, spesielt de i Iran, som får være norske ungdommers forbilde.


I 1941 skriver Ragnar Aasland i sin bok Religionshistorie (Fabritus) at
I forhistorisk tid vandret indo-europeerne eller arierne inn i de land de siden har bodd i i Asia, kanskje fra Europa, fra egnene omkring Østersjøen. Utvandrerne ble splittet i to grener, som skilte lag. Den ene slo seg ned i vest og fikk Iran til hjemsted. Den fattige naturen i landet var en spore til dåd. Innflytterne beholdt den aktiviteten og det pågangsmotet som var karakteristisk for arierne, og som også gikk igjen i religionen deres. (s. 23)
Også arierne i India får hederlig omtale av Aasland:
Vedahymnene viser oss arierne som et livskraftig folk, opptatt med åkerbruk og fedrift. De holder seg med begge beina på jorden, bønnene deres gjelder helse og rikdom, mange sønner og et langt liv. De er fjernt fra den innadvendthet og selvoppgiing som har preget inderne opp til i dag. (s. 28)
Aaslands bok fra 1941 er andre opplag av boken (første opplag fra 1939, som også er aller første bok som utkom etter loven av 1935, har jeg ennå ikke klart å oppspore). Samme påstander, bare i nynorsk oversettelse, finnes også i utgaven fra 1971. Aasland er ikke alene om å fremheve arierne/indoeuropeerne. Ragnvald Ribsskog (Aschehoug), som kun ga ut én bok (altså kun ett opplag, så vidt jeg har kunnet finne ut) i 1942, skriver at
En gang i forhistorisk tid slo den iranske gren av indoeuropeerne seg ned på den iranske høgsletta. Det var et motsetningenes land: høge fjell med evig snø, fruktbare daler og ørkener. Vinteren var kald og hard, sommeren het. Det skulle mot og utholdenhet til for å greie seg i dette landet, men innflytterne var seige og sterke og slo seg godt igjennom. (s. 34)
I Håkon Strøms bok Religionshistorie for gymnaset (Cappelen) heter det i samtlige utgaver fra 1948 til 1968 (mulig også senere), at:
Iranerne hører til den indoeuropeiske folkegruppe, og siden forhistorisk tid har de holdt til på den iranske høyslette. Fra først av streifet de rundt som nomader, men de ble etter hvert bofaste jordbrukere. Livet var ingen lek for dem, for naturen la store hindringer i veien for bondens arbeid. Om sommeren kan temperaturen i disse strøk stige til + 50° og tørken bli katastrofal. Om vinteren setter en bitende kulde både dyr og mennesker på en hard prøve, en temperatur på - 50° er ingen sjeldenhet på den iranske høyslette. Det jevne slitet satte sitt preg på iranerne, som ble et hardført, arbeidsomt og praktisk folkeferd. De var ulike sine frender som skilte lag med dem og vandret ut til India. Inderne kom til å leve under gunstigere naturforhold, men ble til gjengjeld slappe og verdensfjerne. Iranernes religion ble farget av folkets kår. Den var «en kampens og arbeidets religion». (s. 44)
I sine beskrivelser av iranere er alle de tre forfatterne ganske like. Forskjellen er at Ribsskog ikke har med en slik type beskrivelse av arierne/indoeuropeerne i India, samtidig som Aasland og Strøm formidler ulike påstander om dem. Hos Aasland er arierne også i India et flott folk, men degenererer siden. Hos Strøm er de allerede annerledes enn iranerne idet de vandrer inn i landet. Av de fire forfatterne av lærebøker i omløp på denne tiden er det kun én som ikke bruker superlativer (eller det motsatte) i sin fremstilling av iranere; Herman Ludin Jansen. Basert på antall opplag er det trolig at hverken han eller Ribsskog har vært like populære som Strøm og Aasland.

Det er ingen tvil i lærebøkene mellom 1935 og 1970 hvem det er som er "kulest" av oldtidens folk. Den geografiske determinismen står sterkt. Naturen former mennesket, de som har det tøft blir tøffe, de som har det enkelt blir slappe. Og dette reflekteres igjen i deres religion, i følge lærebøkene. I innledningene til andre religioner finnes ikke like varme omtaler som av iranerne. Men andre blir likevel fremhevet. Oldtidens egyptere, babylonere og kinesere hylles for deres høye kulturer. Noen eksempler:
Det er ikke mange folk i verden som har en så gammel kultur som egypterne. De som kommer til Egypt, blir minnet om dette ved å se pyramidene og mange andre stolte monumenter fra en svunnen storhetstid. Napoleon følte det sterkt da han sto ved pyramidene og talte til sine soldater før det avgjørende slag om landet. [...] En regner at den [kulturen] tar til omkring 3400 f. Kr. Allerede da hadde egypterne en høyt utviklet kultur med jordbruk som vikigste næringsvei. (Strøm 1948: 22, 1968: 25 - små ordforskjeller)
Allerede for 5000-6000 år siden fantes en meget høy kultur i Mesopotamia, landet mellom Eufrat og Tigris. [...] Med tiden kom de til å øve en kulturell innflytelse som langt overgikk egypternes. (Strøm 1948: 28, 1968: 31)
Alt lenge før indoeuropeerne hadde samlet seg i statssamfunn, hadde det i China vokset fram et ordnet styre og en høg kultur. Kineserne var herrer over Sentralasia og Østasia, og nabofolk tok etter dem i kultur og opplysning. (Ribsskog 1942: 39)
Til de eldste kulturfolk hører også kineserne. Mens Europa enda så å si var urørt av høyere kultur, hadde mongolene i China formet ut sitt eget skriftsystem og var blitt læremestere for mange av Østens folk. (Aasland 1941: 40, 1971: 46 - nynorsk).
Av grekerne og romerne er, for Ribsskog, førstnevntes religion ganske gøy, mens sistnevntes er kjedelig selv om folket er ordentlig. Det beskriver slik:
Den greske gudeverden var fylt av liv og skjønnhet. Der var livsglede og harmoni, som inspirerte kunstnerne til formfullendte verker. I den eldste romerske religion møter vi knapt nok guder. Der var dystre, spøkelsesaktige ånder og nakter. Mens grekerne hadde sine skjønne gudestatuer, dyrket romerne hellige steiner og trær. Romerne var spesialister på rettens område. Der skapte de noe av varig verd. [...] Om religiøs hengivelse til gudene var det ikke tale om. Forholdet var kaldt, juridisk og beregnende. Men som enhver juridisk avtale er forpliktende og må tas alvorlig, oppdrog religionen de romerske borgere til karakterfaste og plikttro mennesker. (Ribsskog 1942: 55)
Aasland er enig:
Likså fargerik som den greske religionen er, likså tørr og prosaisk er den romerske. Gudene er bare dunkle makter (numina), myter savner en nesten helt. Mens grekerne var det fantasirike og kunstskapende folket, var det på rettsvesnets og statsdannelsens områder romerne ble de førende. (Aasland 1941: 56, 1971: 62 - nynorsk).
Gjennom lærebøkene dannes et bilde av hvilke idealer elevene bør strekke seg etter. Høykultur, kunst og lovlydighet var viktig  i perioden 1935-1970, men mest ideelt var det å være som de gamle arierne; arbeidsomme, seige, praktiske og sterke. Tatt den geografiske determinismen i betraktning skulle ikke det være så vanskelig å bygge seg en slik karakter i et furet og værbitt land som Norge.

Også publisert på HSL-fakultetets forskerblogg.

Ingen kommentarer: