19. feb. 2011

Litt mer om de stakkars små i hedningland

I forrige blogginnlegg gjenga jeg sangteksten til misjonssangen "Stakkars små i hedningland". Jeg vil gjerne si litt mer om dens opphav, for det er slettens ingen tullesang (som jeg tidligere har fått spørsmål om). 

Ifølge religionsviter Karina Hestad Skeie (2008:67, se også Marianne Gullestad 2007:10) er sangen skrevet av Madagaskar-misjonær Valborg Andersen, og man kan finne teksten som sang nr. 339 i Barnesangboka, for søndagsskole, barne- og yngreslag (den er sitert i sin helhet i Karinas artikkel). Sangen skal ha vært å finne i søndagsskolesangbøker frem til 1977. Karina skriver ikke når den først skal ha dukket opp i sangbøkene, men at den skal ha vært å finne i flere i tiår. Teksten ble også brukt i andre sammenhenger enn kun som sang. Karina skriver at åpningsstrofen, "stakkars små i hedningland", ble brukt på misjonsbøsser sammen med "illustrasjoner av krokodiller, tropehjelm, palmer og padlende brune barn".

Karina kaller sangen "misjonsideologi i miniformat", og skriver:
Mørke og lys-metaforikken, som også er framtredende i barnelitteraturen, er her. Det samme er "Kom over og hjelp oss"-motivet: "Stakkars små på fjerne strand venter hjelp fra kristenland". Stakkars små, stakkars hedning, stakkars folk - kjenner ei, her ei hørt, kan ei synge, venter hjelp, lenges etter trøst, fred, håp og salighet. Slik maler sangen bildet av de stakkars hedningene. Det er lett å ta avstand fra denne hedningebildet. Det har misjonsbevegelsen selv forlengst også gjort. Selvbildet som sangen fremmer er imidlertid viktig å merke seg: glade barn, kristenhjem, hjelpe hedning frem, lindre, virke. "Vi" er aktivt handlende. "Vi" er giverne. De er mottagerne. (s. 68)
Selv om alle i dag vil ta avstand fra en slik sang, kan man stille spørsmålet om ikke nordmenn likevel fremdeles har denne holdningen. Karina trekker likhet mellom misjon og bistand - "vi" er fortsatt snille mot "dem". I den norske selvforståelse er fortsatt vi givere, de mottagere. Et typisk uttrykk for dette jeg har hørt flere ganger er påstander om at å få bistand er som å vinne i lotto, man blir late og utakknemlige fordi man får alt opp i hendene. Så å virkelig ta sangen og dens holdning alvorlig og ikke bare le av den som en tullesang, tror jeg faktisk er på sin plass for alle. Sangens rasistiske undertoner finnes gjerne fremdeles, vi bare synger ikke om det lenger?

Ingen kommentarer: