26. mar. 2011

En falsk profetinne

Hege Storhaug vandrer igjen. Og også denne gang langt ute på viddene. Med jevne mellomrom dukker hun opp med sine muslimkritiske oppgulp. Hun selv og hennes likesinnende ville vel forresten kalle det islamkritisk, ikke muslimkritisk. "Det er ikke muslimer vi har imot, det er islam" er jo en ganske vanlig påstand - mest sannsynlig et skalkeskjul og i beste fall et resultat av det jeg vil kalle den diskursive forestillingen om at religion er noe uavhengig av menneskene som praktiserer religionene. Det er en  direkte feilslutning, om enn så vanlig den er (men mer om det en annen gang). Denne gang er det forresten hverken muslimer eller islam som er Storhaugs skyteskive, det er ingen ringere enn profeten Muhammed selv. Et retorisk grep som kanskje er ment å forhindre enhver kritikk om urimelige, verbale angrep mot muslimer, men samtidig et retorisk grep som er så meget lett å gjennomskue.

12. mar. 2011

Å reprodusere diskurs

Når man analyserer og/eller kritiserer en diskurs, vil man ikke da også reprodusere den? Dette er en vanlig kritikk av diskursanalyse. Et eksempel kan være at når man analyserer gruppekonstruksjonen av muslimer i media, gjør man dem selv til en gruppe - "muslimer som blir omtalt i media" Og når jeg nå nevner muslimer som eksempel i stedet for noen andre, er jeg med på å gjøre muslimer til den mest mediaomtalte religiøse gruppen. Dette kan sies å være diskursanalysens dilemma; at man ikke kan unngå å selv bruke kategoriseringer og representasjoner. De fleste diskursanalytikere, skulle jeg tro, er nok fullstendig klar over dette. Personlig blir jeg alltid litt oppgitt når noen kommer med denne kritikken, fordi for meg er det innlysende at man ikke kan klare å hverken løse seg fra diskurs eller slutte å bruke kategoriseringer og representasjoner. For det er jo sånn språket er oppbygd, og språk klarer ikke en analytiker seg uten.

11. mar. 2011

En kort skisse over endringer i religionslærebøker 1935-d.d.

Foredrag holdt ved lektorutdanningen ved MF:

Mitt navn er Suzanne Thobro, og jeg er stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Jeg forsker på religionslærebøker for den videregående skole, nærmere bestemt på hvordan religion og religioner konstrueres i lærebøkene.

Hva som regnes som religion avgjøres ikke bare innenfor religionene selv. Også hvordan man snakker om og beskriver religion i sekulære institusjoner, slik som i media, i skolen og i det offentlige, former vår forståelse av hva religion er.

2. mar. 2011

Den hvite ands byrde

Ja, du leste riktig. For dette innlegget handler om en and, nærmere bestemt Skrue McDuck. Av alle historiske personer er det den personen jeg høyest skulle ønske jeg kunne treffe (joda, jeg vet han er en fantasifigur). Best liker jeg å lese historier om ham av Don Rosa eller Barks, og aller mest setter jeg pris på en god, orientalistisk historie. Det faktum at jeg liker orientalistiske historier best har voldet meg litt kvaler, fordi et av mine "felt" i religionsvitenskapen er postkolonialisme, og jeg har et orientalisme-/kolonialismekritisk perspektiv på, vel, alt. Jeg steiler hvis jeg ser vitenskapspublikasjoner med stygge tendeser til orientalisme, og jeg blir sur og gretten av skjønnlitteratur som gjør bruk av orientalistiske stereotypier. Men jeg er meget glad i orientalistiske Donald-historier. Jeg har forsøkt å rettferdiggjøre det ovenfor meg selv, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det kommer jeg ikke unna at en reproduksjon av stereotypier er en reproduksjon, uansett om det foregår i tegneserierbladet eller andre steder. Men - jeg klarer likevel ikke å la være å konsumere slike Donald-historier med stor glupskhet.

Et ypperlig eksempel både på en fantastisk Donald-historie og på hvordan orientalistiske sterotypier brukes er Don Rosas fortelling De ti avatarene (eng: Treasure of the Ten Avatars), første gang utgitt i Norge i 1996. Den taler til meg av flere grunner. Blandt annet spiller religion en stor rolle, det er en typisk episk eventyrfortelling a la Indiana Jones, med feller og det hele. Og sist, men ikke minst, det er Skrue som er fortellingens store helt.

1. mar. 2011

En rettelse

I et tidligere blogginnlegg om Jehovas Vitner skrev jeg om bladene Vakttårnet og Våkn opp! at de er myntet på utenforstående og at det, for å sitere meg selv, "muligens er [...] en forventning om at utenforstående, målet for misjoneringen, må overbevises ved hjelp av sekulære forskningsfunn - en slags "Bibelen hadde rett"-logikk som er overflødig blandt vitnene selv." Min påstand om at bladene er myntet på utenforstående hadde jeg hentet fra boken Jehovas Vitner: En flerfaglig studie, men dette er en påstand som må modifiseres. Da vi hadde besøk av Jehovas Vitner for en tid tilbake spurte jeg om nettopp dette, om bladene kun er myntet på utenforstående, og ble da opplyst om at de brukes like mye av Vitnene selv. Bladene er altså ikke kun misjonsmateriell.