2. mar. 2011

Den hvite ands byrde

Ja, du leste riktig. For dette innlegget handler om en and, nærmere bestemt Skrue McDuck. Av alle historiske personer er det den personen jeg høyest skulle ønske jeg kunne treffe (joda, jeg vet han er en fantasifigur). Best liker jeg å lese historier om ham av Don Rosa eller Barks, og aller mest setter jeg pris på en god, orientalistisk historie. Det faktum at jeg liker orientalistiske historier best har voldet meg litt kvaler, fordi et av mine "felt" i religionsvitenskapen er postkolonialisme, og jeg har et orientalisme-/kolonialismekritisk perspektiv på, vel, alt. Jeg steiler hvis jeg ser vitenskapspublikasjoner med stygge tendeser til orientalisme, og jeg blir sur og gretten av skjønnlitteratur som gjør bruk av orientalistiske stereotypier. Men jeg er meget glad i orientalistiske Donald-historier. Jeg har forsøkt å rettferdiggjøre det ovenfor meg selv, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det kommer jeg ikke unna at en reproduksjon av stereotypier er en reproduksjon, uansett om det foregår i tegneserierbladet eller andre steder. Men - jeg klarer likevel ikke å la være å konsumere slike Donald-historier med stor glupskhet.

Et ypperlig eksempel både på en fantastisk Donald-historie og på hvordan orientalistiske sterotypier brukes er Don Rosas fortelling De ti avatarene (eng: Treasure of the Ten Avatars), første gang utgitt i Norge i 1996. Den taler til meg av flere grunner. Blandt annet spiller religion en stor rolle, det er en typisk episk eventyrfortelling a la Indiana Jones, med feller og det hele. Og sist, men ikke minst, det er Skrue som er fortellingens store helt.


Handlingen foregår i India, og teksten i åpningsbildet er "India - de gamle mysterienes land". Vi plasseres altså rett inn i en god, gammel stereotypi. Onkel Skrue, med tropehatt, står i baugen på en båt, som en hvilken som helst annen koloniherre som skuer utover sin koloni "to be" (men Skrues båt er en liten trejolle, ikke et majestetisk skip). Sammen med Donald, Ole, Dole og Doffen er han på vei til en fattig landsby. Denne landsbyen styres av en utrolig ond maharaja, som holder sine undersåtter nede med jernhånd, altså innbegrepet av en orientalsk despot. Men maharajaen er ikke bare en god, gammeldags despot, Don Rosa flesker til med også en ganske ny forestilling om statsapparatene i "orientalske" land. Skrue ber landsbyens maharaja om folk som kan hjelpe ham med å lete etter naturressurser i skogsområder han nettopp har kjøpt av maharajaen. Til dette får han nei siden maharajaens undersåtter er hans naturressurser og må forbli fattige fordi "[g]avmilde land sender millioner i u-hjelp til det arme folket mitt. Dessverre må jeg bruke alt sammen selv... Administrative utgifter, vet De."

Imens har Ole, Dole og Doffen funnet noe som er mer interessant for Skrue enn naturressurser. Rett utenfor landsbyen, der kvinnene vasker klær, ligger det en gammel søyle i vannet. Denne søylen, som landsbybefolkningen altså ikke har klart å finne selv, viser at den forsvunne byen Shambala, "den rikeste byen i hele det gamle India", ligger i nærheten. Skrue øyner mulighetene for store turistinntekter, noe som også vil komme landsbyens innbyggere til gode - og dermed drar de fem endene innover i jungelen på jakt etter den forsvunne byen. Den onde maharajaen får snusen i dette og følger etter dem, med følgende som insentiv: "Undersåttene mine må ikke få vite jeg planlegger en fremtid i undertrykkelse og fattigdom for dem."

Endene finner selvsagt Shambala. "Og regnskogen har fått feste her! Ikke rart ingen har fått øye på dette stedet!", sier en av guttene. De hvite endene med tropehattene finner imidlertid byen ganske enkelt, så her lurer i bakgrunnen den gamle forestillingen om at innføde orientalere ikke evner å se og nyttegjøre sin egen rikdom. Men som i orientalistiske fremstillinger flest har ikke alle indere manglende evner - endene føyer seg inn i en lang, vestlig tradisjon når de priser oldtidens orientalere:
Dole: De gamle indiske byene hadde svært avanserte kloakk- og avløpsanlegg.
Skrue: Dere får disse gamle hinduene til å høres ganske smarte ut.
Doffen: Gjett om de var! De fant ut at jorden er rund flere århundrer før grekerne i Alexandria gjorde det! De oppfant også det tallsystemet som nesten hele verden bruker i dag. Vi snakker om arabiske tall, men araberne hentet alt sammen fra hinduene!
Ole: Det var til og med de indiske matematikerne som skapte begrepet null!
(Jeg garanterer ikke at jeg har koblet rett navn til rett luefarge, men tror dette er riktig.)

Så følger en lengre demonstrasjon av de gamle hinduenes genialitet - jakten på skatten i de ti avatarenes tempel/bykompleks. Den onde maharajaen klarer selvsagt å forhindre at Skrue får tak i skatten, og ødelegger samtidig den forsvunne byen. Men resultatet blir at skatten blir ført nedover en underjordisk elv ned til landsbyen. Når de alle kommer tilbake til landsbyen etter noen dager er alle landsbybeboerne på flyttefot. Takket være Skrues skattejakt har de nå nemlig rikdom nok til å forlate den onde maharajaens maktgrep, og Skrue tilbyr samtlige av dem arbeid, som de takker ja til. Den hvite and har reddet den undertrykte orientalske befolkning fra den onde, orientalske despot.

Men er det på grunn av alle disse stereotypiene en dårlig historie? Nei, tvert imot. Fremmer Don Rosa negative forestillinger om "de andre"? Vel... han spiller på gamle og velbrukte stereotypier, men samtidig ser det ut til at han er klar over det og forsøker å bøte på dem noen steder. Den onde maharajaen fremstilles som at det er han som individ som er ond og despotisk, ikke "maharajayrket" i seg selv. Han forteller Skrue at "Ja, herr McDuck, jeg avsatte nylig den bløthjertede onkelen min fordi jeg registrerte at han overså mange gunstige muligheter." Den forrige maharajaen var altså ikke ond og undertrykkende. Historiens lykkelige slutt for landsbybeboerne fremstilles også som noe som kanskje ville hendt dem uten de fem endenes innblanding:
Dole: Pussig hva alt dette har munnet ut i. Disse menneskene må jo være etterkommerne av de gamle innbyggerne i den forsvunne byen.
Skrue: Nettopp!
Ole: Kanskje Vishnu ventet med å gi dem skatten til den riktige tiden kom.
Dette kan forstås som å underliggende formidle at despoter ikke er "normalt" for India i den forstand at befolkningen skal holde ut med dem. Å være despot lønner seg ikke for noen. I fortellingen er det én person, maharajaen, som trenger en lærepenge, ikke hele befolkningen. Fortellingen kan også tolkes dit hen at den hvite mann (eller and), representert ved Skrue, ikke egentlig har noe å lære inderne, men India har noe å lære Skrue: grådighet fører ikke frem (han mister jo skatten), goder skal fordeles (den kommer alle landsbyboerene til gode i stedet for).


Ps. Overskriften spiller på uttrykket "The White Man's Burden", som er tittelen på et kjent dikt av Kipling fra 1899.

Ingen kommentarer: