26. mar. 2011

En falsk profetinne

Hege Storhaug vandrer igjen. Og også denne gang langt ute på viddene. Med jevne mellomrom dukker hun opp med sine muslimkritiske oppgulp. Hun selv og hennes likesinnende ville vel forresten kalle det islamkritisk, ikke muslimkritisk. "Det er ikke muslimer vi har imot, det er islam" er jo en ganske vanlig påstand - mest sannsynlig et skalkeskjul og i beste fall et resultat av det jeg vil kalle den diskursive forestillingen om at religion er noe uavhengig av menneskene som praktiserer religionene. Det er en  direkte feilslutning, om enn så vanlig den er (men mer om det en annen gang). Denne gang er det forresten hverken muslimer eller islam som er Storhaugs skyteskive, det er ingen ringere enn profeten Muhammed selv. Et retorisk grep som kanskje er ment å forhindre enhver kritikk om urimelige, verbale angrep mot muslimer, men samtidig et retorisk grep som er så meget lett å gjennomskue.

Med overskriften "Fornuften er en ensom ting" hevder Storhaug at "vi trenger en konstruktiv og faktabasert debatt om Muhammeds liv og betydningen for samfunnet vårt i dag." Og dette er i "humanismens ånd". Min første tanke er "hvorfor trenger vi det?" Og Hege Storhaugs svar, slik jeg forstår kronikkens budskap, er at bare vi forstår hvor fæl Muhammed var, så vil vi forstå hvor fæl islam er, og derfor ta et eller annet oppgjør med den (og helst bli kvitt den). Og grunnet til at dette er så viktig akkurat nå, er at "Muhammed er det mest populære navnet på nyfødte guttebarn i Oslo".  

Islam er nemlig en "en grunnleggende voldelig religion i motsetning til kristendommen". Dette har Storhaug blitt fortalt av en konvertitt. At en annen person kan fortelle henne om en annen, positiv form for islam, skyldes at "min venninne hadde forsynt seg av 'de søte bitene' i den 'islamske godteposen'. 'De sure bitene"'var vraket."  Men går dette an? Nei, for ifølge Storhaug er det de "sure bitene" som er det virkelige islam: "I islam har like fullt maktpersonen Muhammeds siste ord og handlinger ['de sure bitene'] forrang, derom strides ikke de lærde." Eller sagt med andre ord: Det er det negative mennesker måtte finne på å gjøre i islams navn som er det egentlige islam. Det positive muslimer måtte gjøre, er ikke islam.

Og det er nettopp slike negative ting Storhaug trekker frem som dagens "fotavtrykk" etter Muhammed.  Men for å gjøre det må hun først beskrive Muhammed:

[Jeg] leste dette sitatet fra den danske filosofen Kai Sørlander: 'Se for deg Buddha, Jesus, Muhammed og Sokrates. Hvem andre enn Muhammed kan du forestille deg vil ta til orde for å steine en kvinne til døde for sex utenfor ekteskapet?' Barske ord, dog basert på realiteter.
For hvem husker ikke lignelsen om Jesus som ba dem som ikke hadde syndet om å kaste den første steinen? Mindre kjent er historien om kvinnen som ble gravid utenfor ekteskap og som spurte Muhammed til råds. Han ba henne føde barnet og deretter amme det, for så å ta barnet fra henne og sørge for at kvinnen ble steinet i hjel.

Jesus avskaffet barbariske Moselover, Muhammed – som skal være det beste mennesket som noensinne har levd, det såkalt fremste eksemplet - befestet barbari
Enkelt og greit, der var Muhammed plassert. Sånn var han.  Dessuten inngikk Muhammed "ekteskap med ni år gamle Aisha",  profetens første kone ble "satt på sidelinjen" etter å ha vært en aktiv forretningskvinne, og kritikere av ham i hans samtid fikk "strupen skåret over". Og hva skjer i dag i islams navn? Jo, kritikere av Muhammed får "strupen skåret over", på nettsteder anbefales "ekteskap med jentebarn som ikke er nådd puberteten", og kvinner i islam har "magre kår".

Hva er det egentlig Hege Storhaug gjør her? Jo, hun plasserer likhetstegn på noen strategiske plasser. Først setter hun likhetstegn mellom Muhammed og (den abstrakte størrelsen) islam. Så sette hun likhetstegn mellom islam og og noen av de verst tenkelige ting mennesker kan finne på å gjøre. Så setter hun likhetstegn mellom det Muhammed skal ha gjort og disse grusomme tingene som blir gjort idag. Resulatet blir at islam er grusomt fordi Muhammed var grusom. Enhver som kaller seg muslim, og som dermed er en del av (den abstrakte størrelsen) islam, blir dermed bærere av denne grusomheten. Og siden "Muhammed er det mest populære navnet på nyfødte guttebarn i Oslo", prøver hun å skape et inntrykk at det finnes mange grusomhetsbærere.

Storhaugs overskrift er altså "Fornuften er en ensom ting". Er den det? Hvis det er Storhaugs (forvridde) forståelse av muslimer som er "fornuft", så er for det første den dessverre ikke særlig ensom, siden det er mange som går rundt og tror på denne feilslutningen, og for det andre hadde det vært helt fint og på sin plass om den var ensom.

Hege Storhaug ser tydeligvis på seg selv som en slags profet som bringer oss sannheten om islam. Til dem som virkelig er interessert i kunnskap om muslimer og islam, og ikke bare i forestillingen om at "vi" er så mye mer moralsk enn alle andre, så vil jeg si: hun er falsk!

PS. Storhaug nevner boken "Muhammed: slik de eldste historikerne så ham" av Halvor Tjønn. For en kommentar til den, anbefaler jeg Dagsavisens anmeldelse.

5 kommentarer:

Thomas Rognmo sa...

Bra dekonstruksjon. Denne burde trykkes i aviser.

Anonym sa...

I BT kunne man også lese følgende kronikk "Flørter med fundamentalister", et meget kritisk innlegg mot kristendommen.
Er det bare Islam-kritikere bloggeren er kritisk til?

Suzanne A. Thobro sa...

Hei anonym.
Det er utrolig mange temaer denne bloggeren ikke har skrevet om. Det betyr vel at denne bloggeren er fullstendig ukritisk til absolutt alt annet enn det som er blitt tatt opp i de øvrige blogginnleggene?

Anonym sa...

Nå har brenning av en Koran ført til at islamister har drept 24 mennesker. Jeg er redd det ikke stopper med det. Hege Storhaug har dessverre rett i sin kritikk av islam.

Suzanne A. Thobro sa...

Hei Anonym (siste kommentar). I dette avisinnlegget finnes en del opplysninger som kan sette kommentaren din i perspektiv: http://www.aftenbladet.no/debatt/kommentar/1366024/Naar_gudsbegrepet_blir_en_trussel.html