11. mar. 2011

En kort skisse over endringer i religionslærebøker 1935-d.d.

Foredrag holdt ved lektorutdanningen ved MF:

Mitt navn er Suzanne Thobro, og jeg er stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Jeg forsker på religionslærebøker for den videregående skole, nærmere bestemt på hvordan religion og religioner konstrueres i lærebøkene.

Hva som regnes som religion avgjøres ikke bare innenfor religionene selv. Også hvordan man snakker om og beskriver religion i sekulære institusjoner, slik som i media, i skolen og i det offentlige, former vår forståelse av hva religion er. Religionssosiologen Peter Beyer beskriver tre religionsdiskurser, altså tre måter å snakke om religion på – en teologisk, en vitenskapelig og en offentlig. Den teologiske diskursen finner vi innenfor religiøse institusjoner, den vitenskapelige finner vi f.eks i religionsvitenskapen og i andre vitenskapelige disipliner, mens den offentlige er den vi finner i f.eks statlige dokumenter, lovtekster, læreplaner og lærebøker. Som eksempel kan nevnes lov om trudomssamfunn og ymist anna. I denne loven, som blant annet definerer hva som skal til for at noe kan kalle seg et trossamfunn, finner vi beskrivelser og definisjoner av religion som ikke nødvendigvis går overens med hva man forstår som religion i religionsvitenskapen og i teologien. I tillegg til Bergers tre diskurser kan man også snakke om en folkelig diskurs, altså hvordan vi snakker om og forstår religion i hverdagen. Alle har en forståelse av hva religion er, som vi ubevisst enes om når vi snakker om religion. De fire diskursene har mange overlappende punkter, men kan beskrives som ulike sfærer der man snakker om religion på en særegen måte. I alle fire diskurser finner man altså ulike konstruksjoner både av fenomenet religion og av forskjellige religioner.

Lærebøker, som jeg forsker på, er en del av den offentlige diskursen om religion. Selv om man i lærebøker finner både vitenskapelige og teologiske perspektiver, er de representanter for den offentlige diskursen: lærebøker er underlagt læreplaner, skolelover og offentlig politikk. Når jeg så undersøker lærebøkenes fremstilling av religion ser jeg ikke på om lærebøkene er gode eller om det som står i dem er feil eller riktig, men jeg undersøker hvordan religion og religioner konstrueres i den offentlige diskursen som lærebøkene utgjør. Jeg ser på hvordan man i lærebøkene definerer religion, hva man velger å omtale når man skal beskrive hva religion er og består av, og hvilke forskjellige religioner som presenteres i lærebøkene. 

Jeg har et historisk perspektiv på lærebøkene, idet jeg undersøker endringer i dem fra 1935 og frem til i dag. I 1935 ble undervisning i andre religioner enn kristendommen innført med ny skolelov, og mitt hovedfokus ligger nettopp på andre religioner enn kristendommen.

De funnene jeg presenterer her i dag er foreløpige funn. De bygger på det jeg fant i masteroppgaven min, der jeg så på fremstillingen av hinduisme og buddhisme, samt mitt pågående doktorgradsprosjekt der jeg ser på alle religioner presentert i lærebøkene.

Lærebøkene fra 1935 og frem til i dag kan grovt sett deles inn i tre perioder. Fra 1935 til begynnelsen av 1970-tallet var fokuset på oldtidens religioner i lærebøkene som tok for seg andre religioner enn kristendom. I denne tiden var gymnaset, som det den gang het, bundet av en kristen formålsparagraf, og lærebøkene reflekterer dette tydelig. I tillegg til at det ble fokusert på religionenes eldre historie, ble de forskjellige religionene bedømt ut ifra hvor gode de kunne regnes å være sammenlignet med kristendommen.  Religion ble definert ut fra klare kristne kriterier: troen på gud og det hellige. Religion ble sett som noe allmennmenneskelig, men det var monoteisme og kristendom som var den høyeste formen for religion, og man mente at alle religioner var trinn på vei mot dette målet.

Av utdødde religioner var det vanlig å ha med egyptisk, babylonsk, gresk, romersk, norrøn og vedareligion. Av religioner som fremdeles eksisterte i samtiden hadde man gjerne med parsisme, buddhisme, hinduisme, islam og kinesisk religion. Det var uansett de historiske uttrykkene for dem som ble beskrevet, ikke slik de fremsto i samtiden. Den eneste formen for religion som ble beskrevet som samtidig, var såkalt primitiv religion, også kalt naturfolks religion. 

Det var beskrivelsen av ”primitiv religion” som i lærebøkene fungerte som innføring i hva religion er, og hvordan religion utvikler seg fra lave stadier som animisme og totemisme til monoteisme. ”Primitive” naturfolk var som levende eksempler på hvordan såkalte ”kulturfolk”, som ”vi” jo var, hadde vært for lenge siden, før ”vi” utviklet oss. 

I beskrivelsen av utdødde religioner ble det lagt vekt på deres verdi for den kulturelle arven, og selv om religionene ble avvist som religion, fremhevet man det man anså som positivt med folkene som representerte religionene. At man var et kulturfolk, og ikke primitive, var positivt i seg selv, og store kulturelle prestasjoner som praktfulle bygninger, lovverk og etikk og moral ble fremhevet som eksempler til etterfølgelse. I beskrivelsen av levende religioner, særlig når det gjaldt hinduisme, buddhisme og islam, ble det lagt vekt på det eksotiske, hvor godt de ”lå an” i forhold til monoteisme, og elementer ved disse religionene man klart skulle ta avstand fra. Et unntak er iransk religion eller parsisme, der det viktigste å formidle var hvordan arierne/indoeuropeerne i møte med barsk natur hadde utviklet seg til et hardført folk. At det er likheter med den norske naturen og dermed også med nordmenn lå nok her under.

Neste periode varer fra ca. 1970 og gjennom 1980-tallet. I 1974 kom ny skolelov og i 1976 ny læreplan, men allerede i overgangen til 1970-årene gjennomgikk lærebøkene drastiske endringer i både innhold og utseende. Mens alle bokutgivelser mellom 1935 og 1970 hadde holdt seg meget like – små, tynne bøker – begynte lærebøkene nå å ”vokse”. Det ble lengre kapitler og mange flere bilder. Hvilke religioner som var i fokus ble også endret drastisk. Nå skulle det være levende religioner i søkelyset, og utdødde religioner forsvant fra bøkene.

Fremdeles var det forholdsvis mange religioner bøkene dekket: buddhisme, hinduisme, islam, kinesiske religioner, japansk religioner, jødedommen samt såkalte naturfolks religioner (også kalt skriftløse). Skiftet fra historiske til levende religioner kan forklares ut fra skiftet i den globale politikken. Innvandrere begynte nå å komme til Norge, og med FNs menneskerettigheter ble også verden utenfor Norge relevant på en annen måte enn før. Dette fokuset på verdenssituasjonen kommer til syne blant annet i at man i noen bøker tar utgangspunkt i verdensdeler og land i stedet for i religionene selv. I stedet for kapitler om f.eks kristendom og islam, er det kapitler om religion i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Øst-Europa, Nord-Europa osv.

På bakgrunn av Norges ratifisering av menneskerettighetene ble nå religionsfaget i videregående skole konfesjonsfritt. Det var likevel kristendommen som i lærebøkene ble fremstilt som bærer av de verdiene man ønsket elevene skulle ta til seg, og som var målestokken for andre religioner. Man begynte nå å gå vekk i fra evolusjonsperspektivet om at alle religioner var på vei til monoteisme, men kristendom var likevel sammenligningsgrunnlaget. Fremdeles ble religion definert ved hjelp av kristne begreper og kriterier.

På tross av de store endringene var det kontinuitet i reperesentasjonsperspektivet på de enkelte religionene. F.eks buddhismen, som i bøkene fra første periode ble fremstilt som en religion som gjorde sine tilhengere passive og sløve, ble tillagt noe mer aktivitet i perioden 1970-1980, men fremdeles tjente buddhismen som eksempel på noe som ikke var ønskelig for elevene. Kontinuitet er det også i fremstillingen av hinduisme som noe eksotisk og bisart, mens aller størst likhet kanskje gjør seg gjeldende i kapitlene om naturfolks religioner. Selv om navnet endres – man går vekk i fra begrepet primitiv – så endrer beskrivelsen seg påfallende lite.

Når det gjelder islam skjer det en endring fra 1970 som har preget fremstillingen av denne religionen frem til i dag. Fokus på kjønn kom nå inn som et viktig aspekt, men altså bare i henhold til denne religionen. Fra å være en religion som ble fremstilt forholdsvis sympatisk, på grunn av dens likhet med kristendommen, begynner den nå en ferd mot å bli representant for kvinneundertrykkelse, bestialske straffer og religiøse konflikter.

Den siste perioden jeg har delt lærebøkene inn i varer fra begynnelsen av 1990-tallet og frem til i dag. I denne perioden fokuserer man på færre og færre religioner i lærebøkene. Først forsvinner kinesisk, japansk og afrikansk religion fra bøkene, så slutter man å ha med nyreligiøsitet. Av de tre bøkene som er på markedet i dag har én bok kapitler om fem religioner, én bok har kapitler om fire og den siste har kun tre religioner. Her det viktig å være oppmerksom på at presentasjonen av en del religioner har blitt flyttet til læreverkenes nettsider, men i selve bøkene er det altså færre religioner som blir presentert.

I perioden 1990 til 2000-tallet snus fokuset fra den globale situasjonen til norske forhold. De forskjellige religionene knyttes nå til Norge blant annet ved beskrivelser av hvordan utøvelse av andre religioner enn kristendom arter seg her i landet. I bøkene i denne perioden er det også ting som tyder på at grunnen til at færre religioner blir presentert i bøkene, er at det er færre religioner som anses som relevante i en norsk sammenheng. Endringene i denne perioden ser ut til å peke mot at det først og fremst er kristendom, islam og buddhisme som står igjen som relevante. Det sterke internasjonale fokuset man finner i bøkene på 70- og 80-tallet er i stor grad altså borte.

Når det gjelder verdiperspektivet beveger man seg i denne siste perioden omtrent helt vekk fra kristendommen som referanseramme. Fra 90-tallet av løsrives de verdiene man ønsker elevene skal gjøre til sine egne, fra religion, og presenteres som sekulære. I de helt nyeste bøkene har det kommet et sterkere fokus på livssynshumanisme og Human-Etisk forbund. Selv om dette temaet også ble belagt i bøker på 80-tallet, kan man si at det er i perioden fra 1990-tallet til i dag livssynshumanismen tar over for kristendommen som målestokk på gode verdier.

Når det gjelder representasjon av de enkelte religionene er det også i denne perioden på den ene siden sterk kontinuitet fra tidligere, og på den annen side noen markante endringer. F.eks hinduismens fremstilling har holdt seg meget lik helt fra de første bøkene ble utgitt etter loven av 1935. På hinduismen har det kontinuerlig vært et mer eller mindre eksotisk perspektiv. I motsetning har representasjonsperspektivet i fremstillingen av buddhismen snudd forholdsvis tvert om: i lærebøkene fra 90- og 2000-tallet beskrives buddhismen i meget positive vendinger, mens den i første periode, fra 1935 til -70, ble beskrevet i negative vendinger.

Endringene i lærebøkene gjennom hele perioden fra 1935 og frem til i dag henger selvsagt sammen men føringer i skolelovene og læreplanene. Det er likevel mange elementer i lærebøkene som ikke kan forklares på denne måten – det er tydelig at lærebøkene danner sin egen diskurs om religion.

Ingen kommentarer: