30. apr. 2011

Kulturrelativisme i lærebøker?

I Aftenposten 30. april har Fredrik Drevon en kronikk om innvandrere, integrering og lærebøker. Hans hovedpåstand er at norskbøker for fremmedspråklige har noen ideologiske føringer som gjør innvandrere ute av stand til å integrere seg i det norske samfunnet. Kronikken inneholder en rekke påstander om både innvandrere, velferdssystemet, eldreomsorg og asylmottak. Disse ubelagte påstandene skal jeg ikke kommentere ytterligere, bare konstatere at de til en høy grad faller på egen urimelighet. Det jeg derimot gjerne vil er å kommentere påstandene om lærebøkene. Om dem skriver han (etter å ha lest, ikke analysert dem) at de ”gir ikke nyanserte fremstillinger av norsk kultur og samfunn, men utgjør en underlig sjanger der fiktive fortellinger og kulturrelativisme pakkes inn som sakprosa”, og at de ”prakker på elever og lærere en kulturrelativistisk ideologi som i den overfladiske harmoniens navn vil forby oss å si at noen kulturer og livssyn er bedre enn andre.” Det er tydeligvis kulturrelativismen som for Drevon er den største ideologiske skavanken, og hans løsning på problemet er større konkurranse på markedet (i dag er det kun to forlag, ifølge Drevon, som utgir bøker for denne elevgruppen).

21. apr. 2011

Religionsviternes fryktspredning

Den svenske religionsviteren Mattias Gardell gav i høst ut boken Islamofobi, og ifølge Aftenposten-kommentator Ingunn Økland er denne utgivelsen del av en skummel trend i Sverige, som snart også vil komme til Norge. Hun beskylder blandt andre Gardell for å forstørre problemet de vil ha bukt med; ved å påpeke islamofobi vil frykten for islam blir større. Jeg har ikke lest boken til Gardell ennå, men har bestilt den, så en kommentar til den kan jeg komme tilbake til senere. Men jeg vil gjerne her kommentere noe av det Økland skriver, for uansett  hva Gardell skriver kan jeg ikke forstå Øklands kommentar på annen måte enn at hun leser med slagside; hun vil at han skal ta feil. Og uavhengig av bøkene hun kommenterer, fremmer Økland noen misforståelser om religionsvitenskap som bør oppklares. Jeg vil svare på disse kommentarene, ikke i egenskap av å ha lest Gardells bok, men i egenskap av å være religionsviter.

15. apr. 2011

Jehovas Vitner som retorisk grep

Jeg kom plutselig over en "Dagens ytring" i avisen Hallingdølen (12.04.2011), der forfatteren Nils Stavenes kommer med en merkelig sammenligning av Frp og Jehovas vitner. At folk får seg til å skrive de merkeligste ting er jo ikke overraskende, men at en avis faktisk trykker det og dermed sprer og autoriserer nedsettende feilinformasjon, vil jeg nesten karakterisere som skammelig. Forøvrig er jo ikke heller det særlig overraskende, dessverre, og visstnok del av et større paradigme innen journalistikken.

Tittelen på på Nils Stavenes' innlegg er "Frp - politikkens Jehovas Vitner". Det er nok først og fremst ment som en harselering med Fremskrittspartiet, men hvorfor velges Jehovas Vitner som harseleringsverktøy? Mest sannsynlig fordi det blandt majoritetsbefolkningen er helt ok å gjøre narr av dem og klage over deres tilstedeværelse i hverdagen (bare tenkt etter selv, har du aldri gjort det?). Jeg presenterer hele "Dagens ytring" her, og vil komme med en analyse etterpå:

14. apr. 2011

Hvorfor et forbud? Om niqab og burka

På bloggen sin kommenterer Knut Vikør (UiB) Frankrikes nye forbud mot å dekke til ansiktet i det offentlige rom. Han stiller de følgende teoretiske spørsmål:
Korleis kan vi si at å bruke hijab er ein del av den religionsfriheita vi vil forsvare, mens niqab ikkje er det, når begge delar blir forsvart av kvar sine grupper med teologiske argument? Kan vi gå inn i teologien og seie at denne tolkinga er rett og logisk og den andre er feil og ulogisk? Eller må vi godta niqab fordi det er religiøst begrunna av dei som bærer det?
Videre nevner han et problematisk område der tillatelse til tildekking av ansiktet vil kunne medføre større utgifter hvis gruppen som praktiserer tildekking bare blir stor nok: undervisning. I undervisning, og da særlig eksamenssituasjoner må elevene/studentene legitimere seg, og den vanlige metode for det er ved hjelp av ansiktet. Alternative måter å legitimere seg på vil kunne funke så lenge dette gjelder for en minimal gruppe, i.e. utgiftsposten vil være liten. Om det imidlertid blir veldig mange som må ha denne spesialtillatelsen vil det kunne føre til store utgifter til ekstrahensyn. Vikørs konklusjon er at konteksten må kunne avgjøre i hvilke situasjoner tildekking av ansiktet kan være tillatt.

13. apr. 2011

Når slutter noe å være "høyst spesielt"?

På aftenposten.no kunne man for en tid tilbake lese artikkelen "Her vies 7200 brudepar", med ingressen "Dette kan kalles høyt spesielt". Den korte artikkelen, som også inneholder en liten videosnutt, omhandler en velsignelsesseremoni hos "Den forente familie" (også kjent under andre navn). 

Men er dette egentlig så veldig spesielt, slik Aftenposten påstår? Har ikke denne typen nyhet nådd oss mange ganger før? Jeg gjorde et avissøk og fant at i Norge går denne typen nyhet i hvert fall tilbake til 1984. Herved følger en liten oversikt over norske avisers dekning av såkalte massebryllup (artikkeltittel i kursiv):

8. apr. 2011

Religiøst motiverte drap for barn

Kurt i pastordrakt
For et par dager siden ble jeg fortalt av en noe sjokkert vikarlærer at hun var satt til å lese Erlend Loes Kurtby for femte-klassinger. Som matpauseunderholdning. For den som ikke kjenner til denne boken er den altså barneversjonen av Knutby-saken. Om det egentlig er mye til barneversjon har blitt diskutert av flere, men det skal i hvert fall være en barnebok, skrevet for barn og selges i barneavdelinger hos bokhandlere.

Å havne på feil sted til feil tid
Handlingen i boken er som følger: Kurt skal på ferie sammen med sin kone og sine tre barn. De skal til Mummidalen i Finland, men klarer på veien å kjøre ut i en svensk elv. Denne elven fører dem etter mange uker til en liten by ved navn Kurtby. Der blir de hjulpet i land av overstrømmende glade og hvitkledde mennesker som hyller Kurts ankomst. En dame ved navn Kirsti Brud, som fremstår som forsamlingens sjef, bestemmer at Kurt skal være den nye pastoren deres, da de nå har vært uten pastor helt siden den forrige ble arrestert (det ble forresten også han før der, og han før der igjen, osv.). Kurts kone og barn er lite begeistret for dette, men Kirsti Brud får "overtalt" Kurts kone Anne-Lise ved å si at hun må passe seg for å skli i badekaret og slå hodet mot blandebatteriet - siden det har pleid å skje med mange pastorfruer før. Barnene blir sendt på skole - midt i sommerferien - der de lærer å synge om (guddommelige) straffer barn får hvis de er frekke. Kirsti Brud overbeviser Kurt mer og mer om at han er den rette pastor og at de to er et slags par utvalgt av Jesus. At Kurt sklir og slår hodet sitt under dåpen fører til at forvandlingen til from pastor blir fullendt. Etter slaget i hodet begynner han titt og ofte å sitere det gamle testamentet på nynorsk. Til slutt klarer Anne-Lise og ungene å lure alle innbyggerne i Kurtby til drikke alkohol, slik at de blir sløve og ikke merker at Anne-Lise og ungene tar med seg Kurt og rømmer. Etter å ha blitt slått en del ganger i hodet av sin kone, samt pratet i noen dager med en psykolog, så blir Kurt seg selv igjen (nesten).

1. apr. 2011

Human-Etisk Forbund kupper skolens religionsundervisning

Ja, det er fremdeles 1. april, men dette er ingen spøk. Det er en journalistvennlig overskrift. Jeg har nemlig vært på seminar for doktorgradsstudenter og blitt kurset i hvordan journalister tenker. Ifølge journalistene - og det har de nok rett i - tenker forskere alt for mye som forskere i møtet med media. De tenker i avhandlingsform og lar derfor konklusjonen stå til slutt, etter lange utgreiinger om metode, teori og empiri. Hvis en pressemelding har en typisk akademiaoverskrift, så faller journalisten mest sannsynlig av før han/hun har kommet til tredje ord i overskriften, og går heller videre til neste pressemelding.