14. apr. 2011

Hvorfor et forbud? Om niqab og burka

På bloggen sin kommenterer Knut Vikør (UiB) Frankrikes nye forbud mot å dekke til ansiktet i det offentlige rom. Han stiller de følgende teoretiske spørsmål:
Korleis kan vi si at å bruke hijab er ein del av den religionsfriheita vi vil forsvare, mens niqab ikkje er det, når begge delar blir forsvart av kvar sine grupper med teologiske argument? Kan vi gå inn i teologien og seie at denne tolkinga er rett og logisk og den andre er feil og ulogisk? Eller må vi godta niqab fordi det er religiøst begrunna av dei som bærer det?
Videre nevner han et problematisk område der tillatelse til tildekking av ansiktet vil kunne medføre større utgifter hvis gruppen som praktiserer tildekking bare blir stor nok: undervisning. I undervisning, og da særlig eksamenssituasjoner må elevene/studentene legitimere seg, og den vanlige metode for det er ved hjelp av ansiktet. Alternative måter å legitimere seg på vil kunne funke så lenge dette gjelder for en minimal gruppe, i.e. utgiftsposten vil være liten. Om det imidlertid blir veldig mange som må ha denne spesialtillatelsen vil det kunne føre til store utgifter til ekstrahensyn. Vikørs konklusjon er at konteksten må kunne avgjøre i hvilke situasjoner tildekking av ansiktet kan være tillatt.


Tidligere leder av Muslimsk Studentsamfunn Bushra Ishaq er enig i dette. Hun skriver:
Plagget er uansett uforenlig med kommunikasjon og virksomhet i skole, arbeidsliv og institusjoner. Regulering av bruk av plagget i slike sammenhenger er på sin rette plass.
Og så legger hun til noe viktig:
Men når det gjelder hvordan folk skal gå kledd i gaten, må det i et demokratisk samfunn være opp til hvert enkelt å bestemme. Da bør hverken mine eller Sarkozys overbevisninger avgjøre andres klesdrakt.
Det er dette jeg mener er det springende punkt. Uavhenig av hvor stort antall som måtte dekke til ansiktet, er det forskjell på å gå på gaten og ta eksamen, å jobbe på et telefonsentralbord og være døvetolk. Så når poltikere begrunner et forbud med praktiske hensyn av den typen Vikør og Ishaq nevner (se tidligere blogginnlegg), er jeg overbevist om at det er en skinndebatt som skjuler det egentlige formålet - nemlig et siviliseringsprosjekt.

Man kan si mye om Frp, men de har i hvert fall en tendes til tydelig å sette halen på eselet. Mens andre politikere prøver å skjule den egentlige agenda, legger ikke Frp fingrene særlig mye imellom - og derfor fungerer partiets talsmenn godt som eksempel på poenget mitt. På Dagsnytt 18 for noen dager siden begrunnet Per Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann for Frp, et forbud mot burka og niqab med at bruken av disse plaggene går imot "fundamentale verdier" som demokrati og likestilling. Her var ikke noen praktiske hensyn  med i bildet, men Amundsen ville altså ved et forbud "utdanne" muslimer til å blir sivilerte (på den norske måten, vel og merke). Tydeligst sa han det da han påsto at muslimer i Norge/Vesten "har flyttet ut av middelalderen fysisk, men ikke mentalt".

Tydeligere kan man rett og slett ikke plassere noen i et historisk siviliseringsperspektiv. Å plassere nålevende mennesker i en tidligere historisk periode, er en klassisk måte å frata dem makt og demokratisk legitimitet som nålevende mennesker (som antropolog Tord Larsen så treffende forklarte det på et seminar her om dagen). Kun samtidens mennesker kan ha en stemme i samtiden, så ved å plassere muslimer i middelalderen, tar Amundsen meget effektivt fra dem all legitimitet. I tillegg er den populære forestillingen om middelaldren spekket av negative aspekter, slik som irrasjonell brutalitet osv. Ved å henvise til en historisk epoke behøves det ikke å uttales spesifikt de negative aspektene man tillegger dem man omtaler, for tilhøreren vil automatisk sette dette i sammenheng selv. Man kan altså redde sitt eget skinn ved å si at man aldri sa at muslimer er f.eks barbariske, men det er nettopp det man har gjort ved å henvise til middelalderen. Hadde oppfattelsen av middelalderen vært annerledes, ville også fremstillingen av nålevende mennesker som plasseres der, vært annerledes.

Å plassere noen i en tidligere historisk epoke impliserer også at de "ikke har kommet like langt som oss". Dette er analogt til å kalle noen for barnslige - de er ikke nok utviklet. Og hva er det barn behøver for å bli voksne? Jo, de trenger oppdragelse og utdannelse. Og hva er det muslimene trenger? Utdannelse og oppdragelse gjennom disiplinering (forbud ved lov).

Og hva er det menneskeheten har behøvd tidligere i historien? Jo, å komme seg fremover, utvikle seg og bli siviliserte. Menneskeheten "behøvde" opplysningstiden for å komme seg ut av middelalderen, muslimer trenger "oss" som kan disiplinere dem ut av middelalderen og gjøre dem siviliserte.

Det er dette som er målet med et forbud mot tildekking av ansiktet - å sivilisere de andre. Å tildekke ansiktet på gaten hverken er eller har vært praktisk problem - det har merkelig nok i hvert fall aldri vært det når "ekte" nordmenn har pakket seg inn i skjerf og dratt luen ned til nesen på skikkelig kalde vinterdager eller når ungdommer har gjemt seg bak store solbriller og hettegenser.

Vikørs teoretiske spørsmål (se over) understreker hvordan dette er et siviliseringsprosjekt. Bruken av både hijab, niqab og burka er religiøst begrunnet, og beskyttes dermed av religionsfriheten. Men ved å plassere noen religiøse skikker i en fortidig æra, kan man undra dem religionsfrihetsprinsippet og heller gjøre dem til skikker som må utraderes om menneskene som utfører dem skal bli siviliserte.

Ingen kommentarer: