30. apr. 2011

Kulturrelativisme i lærebøker?

I Aftenposten 30. april har Fredrik Drevon en kronikk om innvandrere, integrering og lærebøker. Hans hovedpåstand er at norskbøker for fremmedspråklige har noen ideologiske føringer som gjør innvandrere ute av stand til å integrere seg i det norske samfunnet. Kronikken inneholder en rekke påstander om både innvandrere, velferdssystemet, eldreomsorg og asylmottak. Disse ubelagte påstandene skal jeg ikke kommentere ytterligere, bare konstatere at de til en høy grad faller på egen urimelighet. Det jeg derimot gjerne vil er å kommentere påstandene om lærebøkene. Om dem skriver han (etter å ha lest, ikke analysert dem) at de ”gir ikke nyanserte fremstillinger av norsk kultur og samfunn, men utgjør en underlig sjanger der fiktive fortellinger og kulturrelativisme pakkes inn som sakprosa”, og at de ”prakker på elever og lærere en kulturrelativistisk ideologi som i den overfladiske harmoniens navn vil forby oss å si at noen kulturer og livssyn er bedre enn andre.” Det er tydeligvis kulturrelativismen som for Drevon er den største ideologiske skavanken, og hans løsning på problemet er større konkurranse på markedet (i dag er det kun to forlag, ifølge Drevon, som utgir bøker for denne elevgruppen).


Riktignok forsker ikke jeg på norskbøker for innvandrere, men på hvordan lærebøker i religionsfaget for videregående skole har endret seg siden 1930-tallet. Mer spesifikt ser jeg på hvordan andre religioner enn kristendom har blitt fremstilt i denne perioden, og som en del av det også hvordan lærebøkenes fiktive lesere, ”vi”-gruppen, konstrueres. Gjennom beskrivelser av ikke bare forskjellige religioner, men også filosofi, ideologier og etikk, formidles til leseren (eleven) hvilke verdier han/hun skal ta til seg og hvilke som skal forkastes og tas avstand fra. Frem mot 1970-tallet var kristendommen eksplisitt den eneste representant i lærebøkene for verdier elevene skulle ta til seg, mens fra 1970-tallet og frem til i dag har de ønskelige verdiene endret seg mer og mer mot det ”sekulære”: menneskerettigheter, likestilling, demokrati osv. Samtidig har måten å formidle de ønskelige verdiene på endret seg fra det mer eksplisitte til det mer implisitte. Det står ikke rett ut i dagens lærebøker at tilhengere av enkelte religioner er ”slappe og verdensfjerne”, slik det gjorde f.eks i 1948, men en formidling av enkelte ”fremmede” religioner som bærere av uønskede verdier skjer f.eks gjennom vektlegging av noen sider ved en religion fremfor andre. Det norske samfunnet, forstått som bærere av ”kristne og humanistiske verdier”, kommer uansett best ut. I lærebøkene jeg har undersøkt er det med andre ord også i dag klare skiller mellom hvilke verdier som er ønskelige og hvilke som ikke er det; noen verdier er bedre enn andre. Ideologien som skinner igjennom i lærebøkene er ingen verdirelativisme (jeg forstår Drevon dit hen at han med kulturrelativisme mener verdirelativisme) .

På bakgrunn av mine funn stiller jeg meg altså tvilende til at problemet Drevon mener å finne i det hele tatt eksisterer. Også når det gjelder hans løsning på dette ”problemet”, har jeg mine tvil. I perioden jeg har undersøkt, fra 30-tallet til i dag, har det vært et varierende antall forlag som til enhver tid har utgitt lærebøker for religionsfaget, opptil seks etter samme læreplan. Lærebøkene har imidlertid vært omtrent like homogene uavhengig av hvor stor konkurransen har vært.

Hvis Drevon faktisk hadde utført en grundig analyse av bøkene han beklager seg over, og ikke bare lest dem, kan det hende at han hadde sett noe lignende i dem som i religionslærebøkene; det som fremmes er omtrent det motsatte av (den av Drevon forhatte) ”kulturrelativisme”.

Ingen kommentarer: