21. apr. 2011

Religionsviternes fryktspredning

Den svenske religionsviteren Mattias Gardell gav i høst ut boken Islamofobi, og ifølge Aftenposten-kommentator Ingunn Økland er denne utgivelsen del av en skummel trend i Sverige, som snart også vil komme til Norge. Hun beskylder blandt andre Gardell for å forstørre problemet de vil ha bukt med; ved å påpeke islamofobi vil frykten for islam blir større. Jeg har ikke lest boken til Gardell ennå, men har bestilt den, så en kommentar til den kan jeg komme tilbake til senere. Men jeg vil gjerne her kommentere noe av det Økland skriver, for uansett  hva Gardell skriver kan jeg ikke forstå Øklands kommentar på annen måte enn at hun leser med slagside; hun vil at han skal ta feil. Og uavhengig av bøkene hun kommenterer, fremmer Økland noen misforståelser om religionsvitenskap som bør oppklares. Jeg vil svare på disse kommentarene, ikke i egenskap av å ha lest Gardells bok, men i egenskap av å være religionsviter.

De to åpningssetningene i Øklands kommentar brukes til å delegitimere Gardell, ved å påpeke en (for Økland) åpenbar feil:
Vi frykter noe som knapt finnes, skrev den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell i høst. Like etterpå kom det første islamistiske terrorangrepet på svensk jord.
Her fremstilles religionsviterens påstand som direkte feil, motbevist av faktiske hendelser. Men:
  • Religionsvitere hevder ikke at islamistisk terror ikke finnes, men ønsker å sette omfanget i perspektiv. Det er mange forhold islamistisk terror kan perspektiveres av (f.eks fryktens omfang i motsetning til sjansen for å dø av islamistisk terror vs. frykten for og sjansen for å dø i trafikken eller av alkoholinntak). Det viktigste for islamofobiens del, slik jeg ser det, er de følgende punktene: 1) Hvis man ser antallet islamistiske terrorangrep i forhold til antall muslimer, er omfanget minimalt. 2) Det er ytterst få muslimer som støtter terrorangrep. 3) Terror og vold i religioners navn bedrives også av  blandt andre (enkelte) hinduer, kristne, jøder og buddhister, ikke bare av (enkelte) muslimer. Hvis man da setter likhetstegn mellom islam og terror, gjør man feil på flere nivåer.
Økland skriver så videre om hvordan Gardell, i følge henne, nekter leseren å kritisere den metafysiske størrelsen islam:
Vi kan la oss teste av Mattias Gardell. Han sier innledningsvis i boken at islamofobi ikke har noe med religionskritikk å gjøre. Men når han forklarer hvordan en renhårig religionskritikk må arte seg, virker det straks umulig å unngå merkelappen. Man må alltid unngå å kritisere islam som helhet, sier Gardell, og alltid presisere at kritikken retter seg mot visse «islamtolkninger».
Det synes altså som om professoren i religionshistorie forutsetter at det finnes et overordnet islam som er renere og mer uskyldig enn de spesifikke manifestasjonene. Denne metafysiske størrelsen må vi ikke røre.
I praksis betyr det at all vanlig språkbruk uten anførte forbehold, kvalifiserer til islamofobi. Skal man kritisere kvinnesynet i islam, må man vise til de spesifikke retningene det gjelder.
Oppskriften nærmer seg det absurde når man står overfor saker der fremstående islamske lærde selv insisterer på en samlet og enhetlig forståelse, og der folk med avvikende meninger blir stigmatisert og kanskje utstøtt. Det finnes naturligvis troende muslimer som forsvarer homofili. Men man snur saken på hodet hvis det kun skal være mulig å kritisere visse «tolkninger» av islam for å være negative til homofili. For det er kun visse tolkninger som i realiteten er positive til en slik seksualitet.
Jeg kan aldri tenke meg at Gardell påstår at "det finnes et overordnet islam som er renere og mer uskyldig enn de spesifikke manifestasjonene". Her er det mest sannsynlig Økland som mener at et overordnet islam finnes, og når Gardell kun da "tillater" kritikk av islamtolkninger, må det, i Øklands logikk, bety at han mener at dette overordnede er uskyldig og ikke kan være gjenstand for kritikk. Men:
  • Religion er kun tolkninger, overordnet islam finnes derfor ikke. Alle religioner uttrykkes av mennesker, og alle som kategoriseres innenfor en religion vil ikke være enige i hva denne religionen er. De muslimene som er imot terror vil ikke nødvendigvis gå med på at terroristenes islam er islam, og terroristene vil ikke gå med på at andre muslimer faktisk følger islam. Det samme skjer innenfor andre religioner også. F.eks vil mormonere hevde at det er de som er rette kristne, mens andre kristne vil nekte for at mormonere kan kalles kristne i det hele tatt. Også "fremstående islamske lærde", uavhengig av hva de hevder og uavhengig om de har mange eller få følgere, representerer også en egen tolkning. Ordet tolkning betyr dog ikke at det er noe selvstendig som blir tolket, så man kunne erstattet ordet tolkning med f.eks valg og sammensetning - religioner settes kontinuerlig sammen av mennesker som velger hva som skal være med i sammensetningen.
  • En religion er ikke en aktør i seg selv. Islam kan ikke ha et kvinnesyn, men muslimer kan ha og har det. Man kan skille mellom det som kan kalles induktiv vs. deduktiv religionsforståelse. En deduktiv forståelse er når religionen forstås som noe i seg selv, som mennesker fortolker. Mange religiøse selv vil hevde at religion er forut for mennesket, så en "deduktiv" forståelse av religion kan kalles for et innsideperspektiv. En induktiv forståelse tar utgangspunkt i menneskers kommunikasjon og handling, der religion ikke er noe uavhengig av menneskers aktivitet. Den religionsvitenskapelige forståelse av religion er den "induktive". Å kritisere en religionsviter for å ikke fremme den deduktive forståelsen faller derfor på sin egen urimelighet, selv om det står fritt for religionskritikere å forholde seg til den deduktive forståelsen. Det virker likevel ikke helt logisk at religionskritiere som definerer seg utenfor den religionen de kritiserer skal bruke den deduktive forståelsen, for som ikke-kristne, ikke-muslimer  avviser de jo nettopp religionen som noe større enn menneskene som praktiserer den.
  • Betegnelser som islam, kristendom, buddhisme, jainisme osv. er generaliserende begreper som viser til menneskene som kategoriserer seg selv eller som blir kategorisert av andre. Når man da sier at "islam har et dårlig kvinnesyn" fungerer det som en generalisering av alle muslimer, slik at det fremstår som om alle muslimer har et dårlig kvinnesyn. Driver man religionskritikk ved hjelp av generaliseringer står man derfor i fare for å avvise alle muslimers syn på f.eks homofili. Da kan de muslimene som er positive til homofile på den ene siden hindres i å hevde sitt syn, fordi karakteristikken "islam" overkjører dem, og på den andre siden kan de hindres i å bli forstått som muslimer fordi karakteristikken av "islam" ikke tillater at det finnes muslimer med et slikt syn. Faren med dette er at muslimer, uavhengig av sin forståelse av islam, forstås og fremstilles som representanter for et egentlig islam, og dermed må de også stå til ansvar for dette egentlige.
Til slutt skriver Økland:
De færreste vil altså bestå islamofobi-testen. Samtidig forutsetter den en krenkelsesfiksering mange muslimer ikke engang har. Ja, analysen gir en lettvint åpning for å stemple majoriteten som islamofober, og det i en tid der opinionsundersøkelser viser at etniske skandinaver har stigende sympati for muslimer, og langt på vei skiller mellom muslimske terrorister og islam. Både Andreas Malm og Mattias Gardell søker å få bukt med et problem gjennom å forstørre det.
Jeg tviler på at det hjelper. Den pessimistiske analysen av islamofobiens utbredelse kan bidra til å befeste nettopp slike holdninger som den foregir å bekjempe. Det kalles negativ oppmerksomhet, og fenomenet er blant annet kjent fra elementær barneoppdragelse.
Jeg stiller meg meget tvilende til at det er religionsvitere som Mattias Gardell og andre med lignende analyser som er de som øker islamofobien. Religionsvitere er (dessverre) meget marginale stemmer sett i forhold til medienes fremstillinger av muslimer. Det kan godt være at de færreste vil bestå islamofobi-testen slik Økland har forstått den, men det betyr ikke at majoriteten stemples som islamofober:
  • Generaliseringer i seg selv gjør en ikke til islamofob, men islamofobien (og antisemittismen og andre negative stereotypiseringer) er tuftet på generaliseringer. Hvis man oppdager at man selv gjør generaliseringer av typen "islam har/gjør ditt og datt" så betyr ikke det at man er islamofob i sitt innerste vesen, men man bør være på vakt for om og hvordan disse generaliseringene skaper et bilde av andre mennesker som både er feilaktig og stigmatiserende. Slike feil kan og kommer alle til å gjøre, men det er når vi systematisk gjør dem, uten tanke på konsekvensene, at det er fare på ferde.

3 kommentarer:

Thomas Rognmo sa...

Gardell ville knust Økland i en debatt. Cuz he's gangsta!

Thomas Rognmo sa...

"Det kalles negativ oppmerksomhet, og fenomenet er blant annet kjent fra elementær barneoppdragelse."

Du har ikke kommentert dette, men der er hun altså langt ut på viddene og sammenligner i tillegg muslimer, og sikkert alt annet med BARN!

Stemmer denne teorien hennes bør media aldri skrive noe om terrorisme, kriminalitet og andre uhumskheter i den hensikt å ikke sette seg selv i fare grunnet "negativ oppmerksomhet"... Latterlig.

Suzanne A. Thobro sa...

http://www.forskning.no/artikler/2011/april/286364