8. apr. 2011

Religiøst motiverte drap for barn

Kurt i pastordrakt
For et par dager siden ble jeg fortalt av en noe sjokkert vikarlærer at hun var satt til å lese Erlend Loes Kurtby for femte-klassinger. Som matpauseunderholdning. For den som ikke kjenner til denne boken er den altså barneversjonen av Knutby-saken. Om det egentlig er mye til barneversjon har blitt diskutert av flere, men det skal i hvert fall være en barnebok, skrevet for barn og selges i barneavdelinger hos bokhandlere.

Å havne på feil sted til feil tid
Handlingen i boken er som følger: Kurt skal på ferie sammen med sin kone og sine tre barn. De skal til Mummidalen i Finland, men klarer på veien å kjøre ut i en svensk elv. Denne elven fører dem etter mange uker til en liten by ved navn Kurtby. Der blir de hjulpet i land av overstrømmende glade og hvitkledde mennesker som hyller Kurts ankomst. En dame ved navn Kirsti Brud, som fremstår som forsamlingens sjef, bestemmer at Kurt skal være den nye pastoren deres, da de nå har vært uten pastor helt siden den forrige ble arrestert (det ble forresten også han før der, og han før der igjen, osv.). Kurts kone og barn er lite begeistret for dette, men Kirsti Brud får "overtalt" Kurts kone Anne-Lise ved å si at hun må passe seg for å skli i badekaret og slå hodet mot blandebatteriet - siden det har pleid å skje med mange pastorfruer før. Barnene blir sendt på skole - midt i sommerferien - der de lærer å synge om (guddommelige) straffer barn får hvis de er frekke. Kirsti Brud overbeviser Kurt mer og mer om at han er den rette pastor og at de to er et slags par utvalgt av Jesus. At Kurt sklir og slår hodet sitt under dåpen fører til at forvandlingen til from pastor blir fullendt. Etter slaget i hodet begynner han titt og ofte å sitere det gamle testamentet på nynorsk. Til slutt klarer Anne-Lise og ungene å lure alle innbyggerne i Kurtby til drikke alkohol, slik at de blir sløve og ikke merker at Anne-Lise og ungene tar med seg Kurt og rømmer. Etter å ha blitt slått en del ganger i hodet av sin kone, samt pratet i noen dager med en psykolog, så blir Kurt seg selv igjen (nesten).


Lundgren og Loe-tradisjonen
Et interessant trekk med Loes tolkning av Knutbyhendelsen er at han plasserer ondskapen/skylden hos Kirsti Brud (omskriving av Kristi Brud). Kurtby er dermed barneversjonen av én bestemt forståelse av hendelsene, slik man f.eks finner i Eva Lundgrens bok Knutby-koden. Loes versjoner stemmer dermed ikke overens med utfallet av rettssaken i kjølvannet av drapene. I en anmeldelse av Lundgrens bok  beskriver religionsviter Asbjørn Dyrendal fremstillingen slik:
Det er ikke Fossmo som har manipulert og styrt – det er Åsa Waldau (s. 218). I Knutby-koden fremstilles hun som en manipulerende diktatorisk kraft som overgår mediefremstillingen av Fossmo selv. [...] Den mest utvalgte i Knutby er Waldau; alle andre er hennes lydige slaver, eller de blir tvunget til avbikt (be om syndsforlatelse). (Parenteser og kursiv i original)
Det var Åsa Waldau som i den virkelige Knutbyhendelsen var Kristi Brud, og fremstillingen av Kirsti Brud i Loes Kurtby er som hentet fra dette sitatet. Hvis man ikke gjør som Kirsti Brud sier, så blir man knipset på tissen - som forresten er den straffen ungene må synge om på skolen. Pastor Kurt, derimot, fremstilles som en barnslig, lettpåvirkelig og nesten uskyldsren person. Pastorens oppførsel blir i Loes fortelling forklart både som et resultat av Kirsti Bruds evne til å overtale og som et resultat av at Kurt har slått hodet sitt. Det er altså aldri egentlig Kurts skyld det han gjør som pastor. På en måte kan det også virke som om Loes fortelling handler om tiden etter Knutbydrapene, og at det dermed ikke er en gjenfortelling, men en fortsettelse. Ut fra Kirsti Bruds beskrivelse av hva det er som har skjedd tidligere, kan den forrige pastoren forstås som å være Fossmo, som ble arrestert (og i virkeligheten også dømt). Kirsti Brud, derimot, kaster seg over sitt neste pastoroffer: Kurt.

Barne- eller voksenlitteratur?
I en artikkel fra 2010 karakteriserer Åse Marie Ommundsen (UiO) boken som voksenlitteratur forkledd som barnelitteratur. I følge Ommundsen skiller Kurtby seg ut fra Kurt-serien:
Likevel skiller Kurtby seg fra de tidligere bøkene om Kurt. For det første er Kurtby bygd opp som en satire over en konkret hendelse: Knutby-saken i 2004. For det andre er Kurt galere og farligere enn i de tidligere bøkene. Selv om grådigheten gjør Kurt temmelig grusom i Kurt blir grusom, styrer den religiøse fanatismen ham inn på et enda farligere spor i Kurtby. Det er en utvikling fra barnslig galskap til en livsfarlig galskap der Kurt til og med blir villig til å ta livet av familien sin.
Kurtby skapte furore da den ble gitt ut i 2008. Noen skoler gikk ut og advarte mot å lese boken for barn. Ikke alle var imidlertid enig i at Loes bok er for drøy kost for barn. Kjersti Lersbryggen Mørk fra Norsk barnebokinsitutt skriver:
Jeg skal ikke underslå at Kirsti Bruds trusler til Anne Lise, ”pass deg så du ikke sklir og slår hodet dødelig hardt mot blandebatteriet slik pastorkoner bruker”, gir en annen mening for dem som kjenner tragedien. Men må man være rakettforsker på 40+ for å se det urimelige i skildringene av maktmisbruk og religiøs fundamentalisme? Dette er bare barnemat for barn av ironigenerasjonen.
Selv om jeg ikke er noen barnebokforsker, så vil jeg også karakterisere Kurtby som en bok for voksne. Jeg ville aldri lest den for barn. Men kan det tenkes at min reaksjon på boken kommer nettopp av at jeg kjenner igjen Knutby-hendelsen? Hvis et barn, som Kjersti Lersbryggen Mørk sier, vil forstå andre dimensjoner, vil den ikke da kunne være egnet for barn likevel? Ommundsen trekker også frem poenget at barn kan underholdes av boken selv om de ikke forstår alt. Likevel mener hun at det må karakteriseres som en voksenbok. Hun konkluderer sin analyse av boken slik:

Det er ikke det at Loe lager humor omkring [sic] en så tragisk sak som er problemet, men det at han overskrider grensen for hvor langt man kan strekke den dobbelte stemmen i barnelitteraturen. Det er ikke det grenseoverskridende emnet, men skrivemåten som gjør at Kurtby ikke er en barnebok.
Et annet problem?
Man kan altså si at boken kan leses for barn selv om det er en voksenbok, siden de vil kunne underholdes av den og siden de likevel ikke vil forstå de bestialske refereransene. Jeg ser imidlertid et annet problem ved boken, som gjør at jeg ikke ville lest den for barn: bildet som dannes av det som i folkeforståelsen kalles sekter. 

Om bokens fremstilling av religion skriver Ommundsen:
Hvem rammer egentlig satiren? Satiren rammer religiøs fanatisme og ekstreme sekter, uavhengig av kristendommen som verdensreligion. Den fanatiske pastor-Kurt får behandling og “blir utslettet”, mens Buds religiøse og eksistensielle spørsmål blir stående, ettersom avvisningen av kristendommen blir lagt i Kurts munn.
Jeg syns ikke det er helt klart hva Ommundsen mener når hun sier at "satiren rammer religiøs fantatisme og ekstreme sekter, uavhengig av kristendommen som verdensreligion, men om hun med dette mener at satiren er "irreligiøs" og ikke kan knyttes til en bestemt religion, så syns jeg hun tar feil.
For barn som ikke vet hva som har skjedd i den originale Knutby (forhåpentligvis gjelder det de fleste), skulle jeg tro at noe av det som får sterkest gjennomslagskraft i boken, noe av det de vil internalisere og ta med seg i møtet med andre mennesker, nettopp er harseleringen med kristne - ikke alle, ikke bare de meste ekstreme, men karismatiske kristne.

Tatt i betraktning av man allerede fra første klasse i barneskolen lærer om kristendom, vil det være rart om ikke barn som leser boken vil kjenne igjen symbolene brukt i boken som kristne. Korset figurerer både utenpå og inni boken, blandt annet på Kurts prestedrakt og på bygningen i bakgrunnen av dåpsscenen. Hyppige referanser til Jesus er jo også ganske avslørende. Videre spesifiserer Loe kristendommen i boken til å være karismatisk kristendom. Det er både tungetale, lovsang og dåp med full neddykking. Det er ikke vanskelig å se at Loe trekker veksler på stereotypier av det som i dagligtalen ofte (feilaktig) omtales som sekter. 

Fremstillingen av religion kan også tolkes dithen at "vanlig" kristendom er bedre enn karismatisk kristendom. Kurts yngste sønn Bud har nemlig lært om himmelen av sin barnehagetante Rigmor, og i følge Ommundsen, blandt annet i sitatet over, blir Buds religiøse uttrykk stående som legitimt i motsetning til "de hvitkledtes" religion.

Jeg mistenker at reaksjonene hadde vært større om det f.eks var muslimer i stedet for kristne som ble fremstilt på denne måten i en barnebok. Ikke fordi noen religioner skal beskyttes mer enn andre, men fordi man gjerne blir blind ovenfor det man er vant til. Å parodiere f.eks sørlandskristne eller pinsevenner er omtrent "god takt og tone", og også innefor religionsvitenskapen er det vanlig å presentere såkalte "sekter" på en retorisk mye mer nedverdigende måte enn "vanlig" religion (se f.eks denne artikkelen om den såkalte tnevnoc-kulten).

I 2008, rett etter at Kurtby ble utgitt, anmeldte Tom Stalsberg boken for Dagbladet. Han ymtet frempå at boken kanskje ville bli ansett for å være blasfemisk og bli dratt for retten. Så vidt jeg vet har den ikke blitt det, og det er heller ikke noe rart. Blasfemi pleier å gå imot god kutyme, men Kurtby faller inn under ganske vanlige fremstillinger av karismatiske kristne.

Latter er latter. Eller?
Men var boken morsom, da? Ja, det var den. Jeg lo en god del. Men er latter god nok legitimering for å fremme negative stereotypier?

2 kommentarer:

Heidi sa...

Jeg har vel aldri vurdert å lese boken, men syntes innlegget ditt var interessant. Jeg merker hvor lett jeg legger merke til stereotypifiseringer etter at jeg begynte å studere religionsvitenskap.

H sa...

Jeg har nå lest boken og synes at den er en helt grei barnebok, selv om den ikke er den beste i Kurt-serien. Jeg oppfattet vel budskapet mer som at det finnes folk der ute som bruker religion og andres behov for det religiøse til å skaffe seg makt. Det er jo en scene i boken der Kirsti Brud innrømmer at hun selv ikke har møtt Jesus. I tillegg er det under sterk tvil at resten av familien tar med seg Kurt når de rømmer. Skjønner godt at Anne-Lise heller ville se om hun kunne finne en ny mann på internett...