Å kritisere begreper når man selv bruker begreper - eller: å kategorisere og navngi religiøse praksiser

Innlegget er på engelsk fordi det er hentet fra en artikkel jeg holder på å skrive på nevnte språk.

A critical examination of terminology and categorization cannot avoid making use of terms and categories itself. In the textbooks a variety of different terms are used, and to elucidate how this changes or endures, I myself must employ terms and categories. But which ones to choose? Are some terms better than others? In the textbooks one can for example find both the use of Japanese religion (in the singular), Japanese religions (in the plural) and Shinto and Buddhism, to denote (almost) the same religious practices in the same area. Are some of these better than the other, and what should I use as a reference when describing the textbooks uses?

Trangen til å meddele

I går deaktiverte jeg Facebookkontoen min etter å ha fabulert om det i lengre tid. Jeg har hatt mine betenkeligheter både når det gjelder personvern og tidsbruk, men den utløsende årsaken, det som gjorde at jeg endelig bestemte meg, var at en av mine statusoppdateringer fikk noen enorme og påtrengende responser (for den som ikke er kjent med Facebookkonseptet er altså statusfeltet et felt med lengdebegrensning der du kan skrive en kort tekst om hva som helst, som vil bli meddelt potensielt sett alle dine Facebookvenner - som igjen har muligheten til å skrive kommentarer som vedhefter disse statusoppdateringene). Debatten i kommentarfeltet varte over to dager, og for meg ble det en slags katarsis der jeg med ett så veldig klart hvordan jeg og Facebook (ikke) går sammen.

Læren om bergensere

En dag vi var på besøk hos min manns bestefar utbrøt sistnevnte plutselig: "Suzanne har kraftig overkropp, og det er fordi hun er bergenser". Bestefar hadde nemlig lært, da han som liten gutt gikk på skolen, at bergensere hadde utviklet kraftige overkropper fordi de måtte ro så mye over vågen.

Kjekt med lokal raselære!

Mikke Mus og 40-tallsrasismen

Jeg er en svoren fan av Donald Duck-historier, men jeg er ikke særlig glad i Mikke Mus-historier. Her en dag kom jeg imidlertid over historien Mikke Mus og negergutten Torsdag, og den åpenbare rasismen fanget min nysgjerrighet. Historien er den midterste av tre historier som ble gitt ut over noen år fra 1938/-39. Den første historien handler om hvordan Robinson Crusoe-filmen blir virkelighet og Mikke havner på en øde øy der han treffer og blir venn med negergutten Fredag. Mikke Mus og negergutten Torsdag er historie nr. 2, der Fredag av en eller annen grunn sender sin bror Torsdag på besøk til Mikke. Tredje historie handler om hvordan Mikke og Langbein drar på besøk til Fredag og Torsdag. Mikke Mus og negergutten Torsdag, som jeg har lest, er et opptrykk fra 1994. Opprinnelig ble historien gitt ut som avisstriper i USA i 1940, og første norske utgivelse (av hele historien samlet) kom i 1953.

Omriss av kartografiens historie i religionslærebøker

Kart over "alle" religioner i verden. Strøm 1970.

I lærebøker i religionsfaget i skolen er kart en egen måte å representere religion(er) på, som kan tale både mot og med lærebokteksten. Siden kart umulig kan være det samme som terreng (hvis det var det samme, hadde ikke kartet hatt noen funksjon), avgjør en rekke mer eller mindre ubevisste valg hvilke religioner som får plass på kartene. De religionene som får plass anses og fremstår som på en eller annen måte viktigere enn de som ikke visualiseres på denne måten. Begrepet verdensreligioner brukes gjerne i lærebøkene som utvelgelse av og argument for hvilke religioner det er viktig å lære om, og dermed viktig å presentere for leserne (elevene). I mitt doktorgradsprosjekt er jeg særlig interessert i hvilke religioner som gjøres til kartografiske verdensreligioner, altså hvordan kart som et visuelt virkemiddel tas i bruk for å uttrykke det som fremkommer i den tekstlige betegnelsen verdensreligion.

I natt jag drømde...

I natt drømte jeg at en som hadde tenkt å begynne på master kom til meg for å få noen råd. Vedkommende lurte på om det var lurt å ta master i Tromsø, eller forflytte seg til et annet sted. Hun ville nemlig skrive om hvordan den økende muslimske andelen i Indias administrasjon påvirket den hinduistiske og den jainistiske gruppen i landet (dette drømte jeg altså, jeg aner ikke om India har en økende muslimsk andel i administrasjonen). Siden instituttet i Tromsø ikke tilbyr undervisning om jainismen, var hun usikker på om dette var stedet å fortsette på master. Selvsagt, svarte jeg. Og så hjalp jeg henne med å søke etter hvilken pensum andre universiteter brukte på sine kurs om jainismen, slik at hun kunne få starthjelp når det gjaldt forskningslitteratur.