28. mai 2011

Trangen til å meddele

I går deaktiverte jeg Facebookkontoen min etter å ha fabulert om det i lengre tid. Jeg har hatt mine betenkeligheter både når det gjelder personvern og tidsbruk, men den utløsende årsaken, det som gjorde at jeg endelig bestemte meg, var at en av mine statusoppdateringer fikk noen enorme og påtrengende responser (for den som ikke er kjent med Facebookkonseptet er altså statusfeltet et felt med lengdebegrensning der du kan skrive en kort tekst om hva som helst, som vil bli meddelt potensielt sett alle dine Facebookvenner - som igjen har muligheten til å skrive kommentarer som vedhefter disse statusoppdateringene). Debatten i kommentarfeltet varte over to dager, og for meg ble det en slags katarsis der jeg med ett så veldig klart hvordan jeg og Facebook (ikke) går sammen.

Det er mange aviskommentatorer og forskere som har skrevet om Facebook og andre sosiale medier. Jeg har sett flere av dem, sist Sven Egil Omdal i Bergens Tidende, skrive at Facebook er en arena som ligger mellom det private og det offentlige. Mange trekker også frem at sosiale medier gir "vanlige folk" muligheten til å være nyhetsredaktører for hverandre. Og det er nettopp disse to trekkene som har gjort at jeg har forblitt på Facebook så lenge. Jeg har vært en av adminstratorene til arbeidsplassen min sin Facebookside, hvor jeg har postet fagrelevante nyheter. Samtidig har jeg vært også vært "redaktør" i det private, og postet linker til avisartikler og andre sider som jeg mener andre mennesker også bør lese. Jeg har også promotert mine egne blogger, både de med private meninger og denne med faglige meninger, på Facebook og på den måten fått flere lesere. Disse tre punktene anser jeg som meget positive aspekter ved sosiale medier. Men...

Omdal skriver i kommentaren sin om hvordan en universitetslektor sukket over studentene sine på Facebook:
Kopiert fra ©bt 28.4.2011 - http://www.bt.no/meninger/kronikk/Et-sukk-paa-Facebook---2508699.html
Men i stedet for å bite i rødblyanten og stønne i enerom, skrev hun på Facebook at hun ble provosert av studentinnleveringer som er så dårlige at ingenting tilsier at vedkommende faktisk studerer det de skriver om.
Hele saken ble til fem høns da BT plukket dette opp og trykket at "Studenter henges ut på Facebook". Og her er vi innpå den negative siden ved mixen privat-offentlig. Det sies at man kjenner hele verden hvis man har 6-7 venner, pga menneskers nettverk. Om det stemmer aner jeg ikke, men hvis man har 100 eller 400 eller 1000 venner på Facebook, så sier det seg selv at det man skriver på Facebook plutselig blir felleseie blant ganske mange mennesker. Det jeg imidlertid setter spørsmålstegn ved er ikke hvorfor man likevel skriver saker og ting, men hvorfor i alle dager man i utgangspunktet har behov for å meddele disse som oftest helt trivielle tingene? Hvorfor hadde universitetslektoren behov for å meddele skriftlig på internett en helt triviell tanke? For mye at det som blir skrevet på statusoppdateringer er jo gjerne tilfeldige, trivielle tanker som fyker forbi i farten. Og etter at jeg deaktiverte Facebookkontoen i går har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt "det skal jeg skrive på Facebook" (med den påfølgende tanken "nei, det skal jeg jo ikke"). 

Jeg snakket med en kollega om det i går, og vi var enig om at grunnen til at man har denne meddelelsestrangen rett og slett skyldes at man har meddelelsesmulighet. Fordi Facebook og statusoppdateringen (og blogger for den saks skyld) er der, så blir det brukt. Fordi kommentarfeltene er der, så blir de også brukt. Men hvilke følger får det? Det var det som plutselig sto veldig klart for meg i går, og som gjorde at jeg deaktiverte kontoen: når tilfeldige tanker manifisterer seg som tekst, så forvandles de tilfeldige tankene som ellers ville ha gått i glemmeboken, til påstander. Og påstander har en tendens til å bli grunnlag for debatt. Mine tilfeldige tanker, i punch line-format, publiseres fordi de kan, blir lest, forstått, misforstått, provoserer eller aktiverer til tanker hos andre, som igjen blir skrevet ned fordi de kan, som jeg igjen leser, forstår, misforstår, blir provosert av, blir aktivert av osv., jeg svarer fordi jeg kan, og sånn fortsetter det.

Egentlig er dette en helt normal måte å kommunisere på, men på Facebook når påstandene ut til mange. Og når en påstand når ut til mange dukker gjerne debattene opp oftere og flere blir gjerne med i dem. På Facebook har man ofte venner som man ellers ikke ville ringt til eller truffet (fysisk) for å fortelle om eller debattere noe. Og det var dette som var min konklusjon: jeg orker ikke å bli provosert/aktivert så ofte eller debattere så ofte, og det er heller ikke alle jeg finner det like fruktbart å debattere med. Min tid og energi, og både mitt fysiske og psykiske jeg, er rett og slett for opptatt fra før. Det sies at man må velge sine kamper, og Facebook tilbyr både all for mange og alt for tilfeldige og ofte trivielle kamper.

Ps. Jeg har ikke åpnet for kommentarer på dette innlegget, nettopp fordi jeg ikke ønsker å ha noen mikrodebatt om det. Jeg anser blogginnlegget som et debattinnlegg på makronivå, altså en stemme blandt andre blogger, avisinnlegg og lignende fora. Det er denne litt langsommere debattformen jeg heretter velger.