21. jul. 2011

Jeg er ikke [fyll inn]

For en god stund tilbake skrev jeg litt om uttrykket "Men jeg er ikke rasist...", og vil ta oppigjen tråden her. Bakgrunnen er oppslag i media i det siste om aksjonsgruppen som er mot at Stiklestad skal bli et senter for interreligiøs dialog. På vl.no (Vårt Lands nettavis) kan man idag lese følgende uttalelse fra lederen av aksjonistene: 
Det er ikke det at vi er islamofober, langt ifra. Dialog er viktig, men den trenger ikke skje på Stiklestad. Vi snakker om Olav den hellige. Hvorfor kan ikke Stiklestad være hellig for Norge? Man kan heller vurdere å bruke gestapoleiren Falstadskogen til dette formålet. Det er ingen tvil om at islam er en totalitær ideologi, uten at vi dermed setter likhetstegn mellom nazisme og islamisme. (Kursiv i original.)
Påfallende med saken er at interreligiøs dialog (også kalt multireligiøs dialog i avisartiklene) av motstanderne automatisk blir forstått som å kun gjelde islam, at det blir en slags åpning for islams overtagelse av viktige, historiske steder i kirkens historie. Selve motstanden formes på grunnlag av denne antagelsen om at det er det interreligiøs dialog betyr, og påfølgene hevder og formidler motstanderne videre at det faktisk er det som er betydningen. En misforstått betydning blir dermed den rådende i mediadiskursen, og blir dermed til selve betydningen.

Men - det var ikke akkurat det jeg tenkte dette blogginnlegget skulle handle om, men om den interessante diskursive, intertekstuelle konstruksjonen som forekommer i sitatets første setning: "Det er ikke det at vi er islamofober, langt ifra." På meg virker det som om setningskonstruksjonen "Jeg er ikke..." kun brukes i de tilfeller der taleren vet at han eller hun er på tynn is.

"Jeg er ikke"-prefikset viser at taleren forholder seg aktivt til diskurser der påstandene de kommer med faktisk ville kvalifisere til "jeg er". Begrepene som kan puttes inn bak "jeg er ikke" er mange, men de viser alle til noe som oppfattes meget negativt blandt de som sokner til motsatte standpunkt:
  • Jeg er ikke islamofob, altså.
  • Jeg er ikke rasist, altså.
  • Jeg er ikke homofob, altså.
Disse eksemplene er de man kan se oftest brukt i det offentlige ordskiftet. Det tyder på at den rådende diskursen - og folkemeningen - ikke godtar meningsuttalelsene og handlingene til personene som bruker disse setningskonstruksjonene. Ved å bruke "jeg er ikke"-konstruksjonen søker man å tilføre legitimitet til uttalelser man vet er illegitime. Hvis vi snur uttalelsene på hodet, blir det antageligvis klarere:
  • Jeg er ingen muslimvenn, altså.
  • Jeg liker ikke innvandrere, altså.
  • Jeg mener ikke at homofili er rett, altså.
Hvis man føler seg forpliktet til å komme med disse uttalelsene, vet man at man befinner seg i miljøer der muslimer ikke godtas, der innvandrere ikke er velkomne, og der homofili er en synd. Grunnen til at slike uttalelser forekommer sjeldnere i det offentlige ordskiftet enn de foregående, er nettopp at slike miljøer er i mindretall. 

I det man føler at man må ta forbehold á la "jeg er ikke", så vet man altså at det man sier og gjør faktisk ikke er legitimt i majoriteten av den gruppen man henvender seg til. Når lederen for Stiklestad-aksjonistene da svarer følgende på spørsmålet om "Hva mener folk flest om dette?", så viser hans bruk av "jeg er ikke"-konstruksjonen at han faktisk forholder seg til en annen virkelighet enn den han påstår å beskrive:
Det hadde vært interessant å kjøre en spørreundersøkelse om hva folk flest mener, men vi er ikke i tvil. Det er en oppfatning i dette landet om at dialogen har gått for langt. Vi må tilbake til utgangspunktet.
For min egen del oppfatter jeg alltid bruken av "jeg er ikke" som delegitimerende - stikk i strid med det det er ment å være. Når noen sier "jeg er ikke" tyder det også på at vedkommende ikke er åpen for kritikk. Jeg har en forventning om at hvis jeg f.eks sier til noen at "er ikke det du nå sier på grensen til rasisme?", så vil vedkommende ta det opp til kritisk vurdering. Får jeg automatisk svaret "nei, jeg er ikke", anser jeg det som at vedkommende lukker seg for muligheten av å faktisk ta feil. Mitt ideal er at jeg selv skal oppdage når jeg får trang til å bruke "jeg er ikke", og da kritisk gjennomgå mine egne meninger en gang til.

3 kommentarer:

Roy Vega sa...

Aksjonen som går på å bevare Stiklestad som stedet fremstår i dag, har intet med Islam-kritikk å gjøre. Ikke direkte og ikke indirekte. De retoriske problemstillingene som er satt opp i denne bloggen er kontraproduktiv - dersom en ønsker å problematisere denne aksjonen og aksjonistenes uttalelser i medier. (Over 200 artikler på en måned).

Her gripes det til det som kalles diskursiv, intertekstuelle konstruksjoner som er fullstendig løsrevet fra en indre sammenheng i forhold til saken som belyses. Når Lundager understreker i intervjuet at det ikke dreier seg om noen aksjon mot Islam eller noe som er utslag av "islamofobi" er det fordi enkelte media - så mye mer enn noen andre - har gjort gjentatte forsøk på å stigmatisere aksjonistene.

Her skal det sannelig ikke vær emulig å gå inn for å bevare Stiklestad som stedet er i dag, uten at politiske kommisærer og kardinaler iler til med fy-ord og dårlig maskerte forsøk på å manipulere sakskomplekset slik at en stempler aktørene som "kristen-fundamentalister" og "ekstremister". Dette sier vel noe om hersketeknikk, politisk mediehegemoni, enøyd politisk og ideologisk tilnærming og en ditto politisert akademisk kvern - så mye mer enn det sier noe som helst om folkeaksjonen mot multikulturelt senter på Stiklestad. (Se Facebook-siden "Nei til multikulturelt senter på Stiklestad" for mer utdypende saksinformasjon.

Når det ikke manipuleres med lingvistikk og retorikk er det begrep som "multikultur" og "dialog" som kjøres opp som politisk brekkstang.

Organisasjonsfriheten og ytringsfriheten er sannelig relativ oppe i dette, og avisen "Vårt Land" er i seg selv så relativisert og grøtete politisk at den neppe er egnet som kilde til å beskrive noe som helst om Stiklestad-aksjonen.



men om den interessante diskursive, intertekstuelle konstruksjonen som forekommer i sitatets første setning: "Det er ikke det at vi er islamofober, langt ifra."

Jente 20 sa...

Amen! Endelig noen som tar opp "Jeg er ikke.." - fenomenet, om man kan kalle det det. Jeg er så utrolig lei av folk som sier "Jeg er ikke rasist altså, men...", når meningene deres helt klart, om ikke helt konkret vitner om det, så i hvertfall grenser veldig veldig nært til det. 'De bare liker ikke utlendinger' og 'vil ikke at de skal ta over landet', men ser ikke noe rasistisk i det. Ta over landet du liksom. Vi er et multikulturelt samfunn som har plass til alle, jorda er faktisk stor nok. Og vi kan alle lære noe av hverandre.

Øyvind sa...

Det er da fullt mulig for eksempel å ikke være rasist, men være politisk for en mer restiktiv innvandringspolitikk.

Grunnen til at man føler seg "presset" til å måtte pressisere at man ikke er rasist, er at mange plasserer deg i den båsen så lenge ikke alt du sier støtter åpne grenser og en åpen innvandring.

Antyder du at du ønsker noen restiksjoner blir du fort møtt med stigmatisering som rasist. Dette er hersketeknikk som reduserer den reelle yringsfriheten hvis ikke du vil ta igjen med samme metoder.