25. nov. 2011

"De tre monoteistiske religionene"

Religion og religioner er meget komplekse størrelser, men likevel synes hovedtendensen i media, i den offentlige debatten og blandt "folk flest" å være at fremstillinger er (dramatisk) overforenklede. Uten forbehold sies det ofte at "den religionen er slik, den religionen er sånn", "religiøse mennesker er slik" og "religion gjør sånn og sånn med folk og samfunn". Som religionsviter kan det være en prøvelse å høre og lese - hvis man ikke er standhaftig nok til å anse det som et interessant fenomen i seg selv. Uansett melder gjerne spørsmålet "hvorfor er det slik?" seg. Min egen forskning på lærebøkers fremstilling av religion kan i seg selv sies å være et forsøk på et svar; slik lærebøkene fremstiller religion, vil påvirke hvordan leserne av bøkene forstår og selv fremstiller religion. I neste omgang kan man så stille samme spørsmål til hvorfor lærebøkene fremstiller religion og religioner på en slik og slik måte. Og på den måten kan man nøste opp den intertekstuelle tråden.

Akademia er i seg selv en premissleverandør til andre samfunnsaktører (både institusjoner som skolen og "folk flest") sin oppfatning av og fremstilling av religion(er). Og i går kom jeg over ekstrem simplifisering i en akademisk artikkel, som fikk meg til å sette kaffen i halsen (i det minste hadde jeg gjort det om jeg hadde drukket kaffe). Artikkelen er skrevet av professor emeritus i vitenskapsfilosofi Gunnar Skirbekk ved UiB, trykket i tidsskriftet Religion og livssyn utgitt av Religionslærerforeningen. Temaet for nummerutgivelsen er religionskritikk, og Skirbekks artikkel har overskriften "Religionskritikk - hvorfor og korleis?". Det er flere ting jeg kunne påpekt ved Skirbekks artikkel, f.eks hans mildt sagt merkelige påstander om hvordan religionsvitenskapens rolle bør være i skolens religionsfag - en påstand som avslører en enda merkeligere forståelse av hva religionsvitenskap er. Imidlertid vil jeg fokusere på det som også er bloggpostens overskrift: Skirbekks formulering "dei tre monoteistiske religionane".

Jeg blafret først gjennom tidsskriftet for å få en oversikt over innholdet, og blikket mitt falt på fjerde side i Skirbekks femsiders artikkel. Det første jeg leste var altså slutten på artikkelen, ikke begynnelsen. Blikkfanget var setningen "Ein bør undervise i dei tre monoteistiske religionane parallelt [...]" Hva i alle dager var "de tre"? Formuleringen ble gjentatt noen setninger senere, også der uten presisering av hvilke religioner det var, og jeg så derfor kjapt på siden før og siden etter. Samme formulering forekom også på siden før. Før jeg begynte å lese artikkelen fra begynnelsen av, spekulerte jeg i hva Skirbekk mente. Kristendom og islam antok jeg var to av "de tre", siden læreplanen for videregående skole nevner disse eksplisitt. Men jeg klarte bare ikke å skjønne hva den tredje Skirbekk viste til skulle være. Sikhisme? Baha'i? Først etter det som føltes som en tankeevighet gikk det opp for meg at han snakket om jødedom (tregheten kan skyldes at "forskerhjernen" min er som sirup for tiden - jeg er sykemeldt).

Litt senere leste jeg artikkelen fra begynnelsen av. På artikkelens andre side leste jeg et delvis oppklarende sitat:
I dag kan ordet 'religion' romme alt frå ulike og ofte motstridande versjoner av dei tre monoteistiske religionane (jødedom, kristendom og islam) til New Age, satanisme og heksetru av gammal og ny dato, forutan andre verdsreligionar (som taoisme, hinduisme og buddhisme) og ulike former for religiøs praksis med og utan gudstru og teologiske tesar (s. 13, paranteser i original).
Jeg fikk bekreftet at begrepet "de tre monoteistiske religionene" hos Skirbekk viser til jødedom, kristendom og islam. Det er igjen mange momenter i dette sitatet man kan komme med innvendinger til, men jeg skal holde meg til formuleringen "de tre ..."

På tross av opplysningen i parentes om hvilke religioner Skirbekk viser til, er bruken av formuleringen "de tre ..." fremdeles en grov overforenkling. Hvis vi tar for gitt at disse tre religionene kan sies å være enhetlige størrelser nok til å telles som én, to, tre (noe som selvsagt kan diskuteres opp og ned og i mente), og hvis vi tar for gitt at de alle kan kalles monoteistiske (igjen diskutabelt, f.eks kan mange former for kristendom heller kalles polyteistisk, det kommer bare an på det analytiske perspektivet), så står vi likevel igjen med at Skirbekk kaller dem for "de tre". Det er en stor forskjell på å si "de tre" og bare "tre". Ved ubestemt form ville det vært mye større rom i setningen for at de tre som står i parentes er tre av flere. Til sammenligning ser vi at Skirbekk ikke skriver "dei andre verdsreligionane" som ville begrenset dette til religionene i parentesen - han bruker til og med det modererende ordet "som" når han nevner disse: 
"forutan andre verdsreligioner (som taoisme, hinduisme og buddhisme)"
Forenklingen i formuleringen "de tre monoteistiske religionene" formidler altså et verdensbilde der det ikke finnes flere enn tre monoteistiske religioner, noe som selvsagt ikke stemmer. Hvorfor benytter da Skirbekk denne forenklingen? I min ikke helt akademiske analyse av muligheter (jeg tillater meg å være litt uprofesjonell, samt en smule indignert og snurt, når jeg er syk), kom jeg frem til tre hypoteser:
  1. Skirbekk forholder seg til læreplanene for skoleverket.
    • Dette måtte jeg imidlertid fort avfeie, nettopp fordi i hvert fall læreplanen for religionsfaget i videregående skole ikke nevner jødedom. Det er ikke engang alle lærebøkene på markedet som har med noe kapittel om jødedom. 
  2. Skirbekk vet ikke at det finnes andre religioner som kan kalles monoteistiske.
    • Om dette stemmer kan man stille seg spørsmålet om han da i det hele tatt er rette person til å komme med råd til utforming av religionsfaget i skolen.
  3. Skirbekk forholder seg til en "god, gammel" konvensjon om at det bare er jødedom, islam og kristendom som er vanlig (og verdt) å nevne når det er snakk om monoteisme.
    • Sannsynligvis er dette det mest riktige, men at en akademiker av Skirbekks kaliber tillater seg å videreformidle et så skjevt bilde av verden, er nesten skammelig.

4 kommentarer:

Anonym sa...

"kan mange former for kristendom heller kalles polyteistisk".
HÆ?

H sa...

Klarte ikke heløt å komme forbi de fordommene som oppstod av kombinasjonen hvorfor og korleis...

Suzanne A. Thobro sa...

Nå skjønner jeg ikke helt hva du sikter til, H.

Suzanne A. Thobro sa...

Ah, NÅ ser jeg hva du siktet til, H.! (Snakk om å ha sirup i hodet... Jeg brukte 20 dager på det.)