2. nov. 2012

Religionsviterens forhold til religion

Jeg kom over en anmeldelse av kulturviter/folklorist Torunn Selbergs bok Folkelig religiøsitet: Et kulturvitenskapelig perspektiv, skrevet av Lars Nyre i bladet Forskerforum. Nyre kritiserer der Selberg for å ikke forholde seg til om det overnaturlige faktisk eksisterer eller ei. Han skriver:
Trass i at Selberg har sterk fagleg innleving, så unnvik ho eit tema som er knytt til hennar eigen posisjon. Trur ho på nokon av dei overnaturlege fenomena ho skildrar? Det er underleg at ein forskar kan skriva ei bok om det overnaturlege utan sjølv å ta stilling til om det eksisterer, og utan å vurdera motiva til folka som fortel om opplevingane sine. Ved å ta alt på like stort alvor går ho lenger enn til å formidla folk sine forteljingar, ho unnskylder og bekreftar dei på eit vis.
Ved å vera forskar forpliktar du deg på verkelegheita, og må ta stilling til eksistensen av det overnaturlege dersom det er relevant, og i Selbergs tilfelle er det openbert dét. Og dersom det er normalt i folkloristikken å forska på folk sine forteljingar om X utan å forholda seg til eksistensen av X, så er det noko feil med faget. Boka ville vore meir interessant dersom Selberg heilt fyrst hadde fortalt oss om ho trur på det overnaturlege eller ikkje.
Jeg har ikke lest Selbergs bok, men disse påstandene i anmeldelsen er så generelle at jeg vil kommentere dem uansett. Kulturvitenskapelig og religionsvitenskapelig forskning på religion (eller rettere sagt på mennesker som "gjør" religion) ligger tett opptil hverandre i metoder og teorier. At en kulturviter skulle måtte forholde seg til om "det overnaturlige" eksisterer eller ikke, forekommer meg som religionsviter meget rart og malplassert. Med Lars Nyres ord er det vel dermed også noe feil med religionsvitenskapen. Så hvorfor oppfører religionsvitere og kulturvitere seg "feil"? Hvordan kan det ha seg at eksistensen av "det overnaturlige" ikke er religionsviternes og kulturviternes forskningsdomene?

Det opplagte svaret er dette: "Det overnaturlige" kan ikke vitenskapelig bevises. Hvis det hadde kunnet det hadde det ikke vært "overnaturlig", det hadde vært helt naturlig. Religionsviteren kan ikke forske på f.eks Gud, kun på menneskers fremstilling av Gud. Den virkeligheten Nyre mener man som forsker forplikter seg på er ikke for religionsviteren eksistensen av "det overnaturlige", men eksistensen av mennesker som "gjør" religion. Det er nettopp "folk sine forteljingar om X" som er den virkeligheten forskeren kan og skal forholde seg til. Religion eksisterer for religionsviteren kun i forstand som menneskelig aktivitet. (Også innenfor religionsforskning som ligger tett opptil biologi og hjerneforskning er det mennesket som er studieobjektet.) Hvilket forhold forskeren som privatperson har til religion og "det overnaturlige" blir i den sammenheng irrelevant. Og hvis forskeren var mer interessert i om Snåsamannen faktisk helbreder noen, enn i de påståtte helbrededes forståelse og opplevelse av situasjonen, så hadde forskeren jobbet med f.eks kliniske studier på NAFKAM, og ikke innenfor tradisjonell religionsvitenskap eller kulturvitenskap.

Å unngå spørsmålet om eksistensen av det informantene mener eksisterer er derfor et tegn på troverdighet hos religionsviteren. Dette kan oppleves som et dilemma for religionsviteren (og sikkert også for kulturviteren). Det som innenfor faget anses som å høyne troverdigheten, kan utenfor faget anses som å minske den. Lars Nyre er et eksempel på dette; han savner en klar stillingstagen, og i dens fravær mener han fremstillingen blir apologetisk. Selberg er, for Nyre, liksom på informantenes side idet hun ikke avkrefter deres fortellinger. Siden hun ikke avkrefter dem, bekrefter hun dem. I tilfeller der man slettens ikke ønsker å bli tatt til inntekt for informantenes sak kan det da være vanskelig å la være å falle i den fellen det er å gå utenom sitt mandat som forsker og begynne å argumentere mot informantene.

En annen sak er om forskeren bør tilkjennegi sitt standpunkt i f.eks et forord, for kritisk å reflektere over egen stilling. En gylden regel er at ens private meninger ikke skal påvirke forskningen, men all forskning påvirkes av forskeren uansett hvor ideell man forsøker å være. Uansett hører ikke slik refleksjon hjemme i den religionsvitenskapelig analysen.

Ingen kommentarer: