1. nov. 2012

Samisk læreboksreligiøsitet: annerledes, utdatert og miljøvennlig

Fremstilling av samisk religion i lærebøker for videregående skole
I de siste lærebøkene utgitt for religionsfaget i videregående skole, etter Kunnskapsløftet, har det blitt mer fokus på samisk religiøsitet enn det var tidligere. I læreplanen nevnes det samiske eksplisitt; religionsfaget skal "presentere hovedtrekk ved religions- og livssynsmangfoldet i lokalsamfunnet og storsamfunnet i Norge, inkludert religion og livssyn i samiske samfunn". Utover dette sier ikke læreplanen noe om hvordan religion og livssyn i samiske samfunn skal fremstilles. I det følgende vil jeg se på hvordan lærebøkene danner representasjoner av samisk religiøsitet (bøkenes tilhørende nettsteder er ikke med i undersøkelsen).

Det er tre bøker utgitt for religionsfaget i videregående skole etter Kunnskapsløftet: I samme verden av Kvamme m.fl., Tro og tanke av Heiene m.fl. og Eksistens av Aronsen m.fl, alle utgitt i 2008. I min undersøkelse forholder jeg meg til førsteutgaven av de to sistnevnte, og til andreutgaven av I samme verden (dette grunnet hva jeg har fått tak i under materialinnsamlingen).

Det er tre trekk ved fremstillingen av samisk religiøsitet som skiller seg ut når man ser disse bøkene under ett:

  1. Samisk religiøsitet kategoriseres etter folk/etnisk gruppering, heller enn etter de store religionskategoriene som strukturerer bøkene forøvrig, slik som kristendom, islam og buddhisme. 
  2. Samisk religiøsitet fremstilles hovedsakelig som noe som var, altså som noe som hører fortiden til. 
  3. Samisk religiøsitet gjøres til gjenstand for tematisering i etikk-kapitler.
1. Kategorisering etter folk/etnisk gruppering
I lærebøkene er og har det vært vanlig å kategorisere og gruppere etter det jeg vil kalle store religionskategorier. Med dette mener jeg at det store religionsmangfoldet som finnes i verden gjøres håndterlig ved å lage få, men store, kategorier slik som "kristendom", "buddhisme", "islam" osv. Alt av religiøst liv som kan plasseres under disse overskriftene, regnes som samme religion. Dette er på ingen måte hverken mer eller mindre logisk enn å kategorisere f.eks etter geografi, folk/etnisk tilhørighet, nasjonalitet e.l., men har altså vært vanlig i lærebøkene (og forsåvidt også i religionsvitenskapen og i andre universitetsdisipliner).

Fra Eksistens
Man kunne altså forvente at samisk kristendom i de tre undersøkte lærebøkene ville stå i kapitlene om kristendom, men både kristen, samisk religiøsitet og såkalt "gammel" eller "tradisjonell" samisk religion grupperes sammen i innledningskapitler, i kapitler/avsnitt om religion i Norge og/eller i kapitler/avsnitt om natur, miljø og etikk. Denne inndelingen ser ut til å ta utgangspunkt i en forståelse av Norge som bestående av to folk - det norske og det samiske. Førstnevntes religionshistorie blir i bøkene behandlet i kapitlene om kristendom, og omfavnes dermed av den "vanlige" religionskategoriseringen (selv om det også finnes kapitler om Norges religionshistorie/religion i Norge), mens sistnevntes tas ut av denne kategoriseringen og blir behandlet for seg. 

Et sitat fra innledningskapitlet til I samme verden kan illustrere denne to folks-modellen:
Kristendommen har en tusen år lang historie i Norge, fram til 1500-tallet som katolsk kristendom, etterpå i form av luthersk, protestantisk kristendom. I samiske miljøer levde tradisjonell samisk religion videre i hele denne perioden. Først på 1700- og 1800-tallet fikk kristendommen gjennomslag her. I dag er også samiske samfunn preget av religions- og livssynsmangfold, som nå omfatter en fornyet interesse for gammel samisk religion (Kvamme m.fl. 2008: 11).
"Samiske miljøer" blir her nevnt eksplisitt, mens tilsvarende "norske miljøer" kun presenteres av "kristendommen i Norge". Alternative måter å representere historien på kunne f.eks vært bare å fokusere på kristendommens spredning, hvordan denne religionen har spredd seg og til slutt fått gjennomslag i alle miljøer og steder i Norge, eller man kunne snudd det og fokusert på religionshistorien til flere miljøer og steder. Sitatet er imidlertid en blanding av disse to, som gir inntrykk av en streng grense mellom nordmennene, som har vært homogent kristne siden ca. år 1000, og samene.

Et annet eksempel på denne oppdelingen er fremstillingen av læstadianisme. Denne beskrives ikke i kapitler om kristendom, men i de kapitler der det samiske blir tematisert. Når det kun er i forbindelse med det samiske læstadianismen behandles, uten opplysning om at også andre enn samer er og kan være læstadianere, knyttes den enda sterkere til et folk/en etnisk gruppering. Læstadianismen fremstilles altså ikke først og fremst som en variant av kristendom, men som en variant av et bestemt folks religion.

Ved å kombinere ulike klassifiseringssystemer, der det samiske trekkes ut av det "vanlige" systemet, gjøres det samiske til noe annet, et avvik fra det vante. Ved at dette gjøres, kan det gi et inntrykk av at det samiske ikke kan behandles på samme måte som resten av det religiøse bildet i Norge og verden. Om dette pedagogisk er en god måte å fremme forståelse for det samiske på, er ikke en del av min undersøkelse. Det må derfor ikke tas for gitt at denne måten å fremstille det samiske på nødvendigvis er negativ, selv om det gjør samisk religiøsitet til noe annerledes

2. Samisk religiøsitet hører fortiden til
Samisk religiøsitet beskrives i bøkene først og fremst slik den skal ha vært i før-kristen tid. Selv om det opplyses i to av bøkene at "[e]nkelte forsøker å gjenopplive den gamle samiske religionen (Heiene m.fl. 2008: 23) og at noen "vil vekke til live førkristen samisk religion" (Kvamme m.fl. 2008: 377), blir ikke dagens variant av denne religiøsiteten beskrevet. Samisk religiøsitet beskrives i alle tre bøkene hovedsakelig med bruk av verb bøyd i fortid, dette gjelder både "den gamle"/"førkristne samiske religion" og læstadianisme. I Eksistens er det kun setningen "[s]amisk kirkeråd har i dag ansvaret for utformingen av den samiske kristendomsfårståelsen" (Aronsen m.fl. 2008: 367) som viser til samisk religiøs praksis i dag. Når det gjelder den samiske religiøse praksisen denne boken omtaler mest - "tradisjonell samisk religion" - setter boken en sluttdato på 1700-tallet:
Den tradisjonelle samiske religionen ble trengt til side ved innføringen av kristendommen, og fra slutten av 1700-tallet var samene kristne i samme betydning av ordet som den ikke-samiske befolkningen (Aronsen 2008: 364).
I Eksistens vises altså ikke eksplisitt om eller hvordan denne formen for samisk religiøsitet er relevant for det samiske i dag. 

Der leseren får et innblikk i dagens religiøse praksis er det kun beskrivelser av situasjoner der samer forholder seg aktivt til, eller burde forholde seg aktivt til, fortiden. I I samme verden kan vi lese: 
Bildet nedenfor viser en fullsatt Kåfjord kirke i Finnmarkskommunen Alta. Benkeradene lyses opp av samiske festdrakter. I midtgangen er det to små kister som hviler på et hvitt reinskinn, med røsslyng og mose til pynt. Fotografiet er fra november 1997. Da ble hodeskallene til Mons Somby (1827-1854) og Aslak Hætta (1826-1854) begravd i Kåfjord. De to samene ledet Kautokeino-opprøret i 1852, som en protest mot norske styresmakter (Kvamme m.fl. 2008: 376).
Fra I samme verden
Det som beskrives er ikke samisk hverdagsreligiøsitet, men en gudstjeneste som eksplisitt knytter an til historien. I samme bok finner vi også et eksempel på beskrivelser av dagens forhold der budskapet er at samene burde forholde seg til fortiden:
I dag er mange eldre samer bekymret for at de tradisjonelle verdiene skal gå tapt hos den yngre generasjonen. De fleste samer har et mindre umiddelbart forhold til naturen enn før. Og den tiendedelen som i dag er involvert i reindrift, har med moderne teknologi fått en helt annen makt over både dyr og vidde. Det gjør det vanskeligere å lytte til naturen og vise nødvendig tilbakeholdenhet og aktsomhet. Sånn sett kan de tradisjonelle urfolksverdiene være et korrektiv ikke bare til storsamfunnet, men også til utviklingstrekk hos urfolk selv (Kvamme m.fl. 2008: 325).
I dette sitatet er det begrepet "tradisjonelle verdier" som brukes, i stedet for religion eller religiøsitet. Disse knyttes imidlertid sammen gjennom beskrivelsen av forholdet til naturen i avsnittet "Førkristen samisk religion", samt en sidehenvisning fra dette avsnittet til avsnittet i etikk-kapitlet sitatet over er hentet fra.

3. Samisk religiøsitet som tema i etikk-kapitler
Både de tre her undersøkte bøkene, samt forrige læreplans bøker, følger grovt sett en tredeling. Første del av boken handler om religion og religioner, så følger filosofi og livssyn, og til slutt etikk. Ser vi på lærebøkene bakover i tid kan det sies at innholdet i etikk-kapitlene endrer seg mer enn innholdet i de øvrige delene av bøkene, fordi temaene som tas opp alltid er dagsaktuelle. Fokus på det samiske i etikk-kapitlene har kommet med læreplanens fokus på det samiske. Det er ikke noe i læreplanen som sier at det samiske skal tematiseres i etikkdelen av faget, men det gjøres i bøkene antagelig fordi et av læreplanens kompetansemål er at eleven skal kunne "drøfte etiske verdier og normer knyttet til urfolks kulturer og tradisjoner".

På dette punktet er det større sprik mellom bøkene enn på de øvrige jeg har skrevet om over. Fokus på det samiske i bøkenes etikkdeler skjer på to måter. På den ene siden knyttes samisk religiøsitet sterkt til naturen og til miljøvern. På den andre siden blir det samiske trukket frem under temaer som minoriteter og "[e]tiske utfordringer i møte med ulike kulturer og religioner" (Heiene m.fl. 2008: 301).

Identifiseringen av det samiske med naturen og med miljøetikk gjøres tydeligst i I samme verden. Her brukes samisk religiøsitet, som en del av kategorien "urfolks normer og verdier", som et slags etisk reservoir:
Menneske og naturen er et etisk område som reiser en rekke viktige etiske problemstillinger. Nå skal vi rette oppmerksomheten mot to emner, nemlig jordas begrensede bæreevne konkretisert i klimatrusselen, og genteknologien konkretisert i spørsmålet om patent på liv. I møte med disse emnene gir urfolks normer og verdier viktige perspektiver (Kvamme m.fl. 2008: 322.)
Som vist i sitatet i punkt 2 (over) er det imidlertid et perspektiv "de fleste samer" har tapt eller holder på å tape. I boken innrømmes det at man forholder seg til fortidens perspektiver - eller man kan si at det i boken påstås at perspektivene hører til fortiden:
Mange som tilhører urfolk, lever i dag alminnelige moderne liv. Slik er det med samer i dag. Når vi snakker om urfolks normer og verdier, er det i alle fall delvis snakk om fortidens normer og verdier (Kvamme m.fl. 2008: 324).

Bokens fremstilling kan her kalles primitivisme med en degenereringstanke. Samene har beveget seg bort fra en slags gullalder for miljøetiske perspektiver, som de befant seg i før. Men - i egenskap av å være samer har de likevel en større nærhet til disse perspektivene. Sitatet over fortsetter slik:
Samtidig har for eksempel samer en særlig mulighet til å identifisere seg med disse verdiene i kraft av at de er en del av deres egen tradisjon (Kvamme m.fl. 2008: 324).
Det er altså håp for samene, et håp som i tillegg er litt større for dem enn for andre. 

(Når det gjelder genteknologi, som nevnes i det første sitatet under dette punktet, tematiserer boken likevel ikke hverken urfolk generelt eller samer eksplisitt.)

Fra Tro og tanke
I Tro og tanke settes også det samiske i sammenheng med naturen, i kapitlet "Etiske utfordringer". Det er imidlertid vanskelig å se hvordan det er ment at dette skal kobles til etikken. Avsnittet "Naturforståelsen i samisk religion" er plassert under temaet "Respekt for kulturelt mangfold", og uten at etiske perspektiver nevnes hopper boken rett fra beskrivelsen av "naturforståelsen" (som beskrives i fortid) til et avsnitt om norsk assimileringspolitikk og respekt for mangfold. Her er det altså ikke noe eksplisitt man skal lære av det samiske forholdet til naturen, og utgreiingen kan kanskje best forstås som et eksempel på en levemåte samer som "urfolk [...] krever respekt og vern for" (Heiene m.fl. 2008: 300). Uansett knyttes det samiske sterkt til natur, i og med at den ("gamle") samiske levemåten her kun beskrives gjennom forholdet til naturen.

I etikkdelen til Eksistens gjøres ingen identifisering av det samiske med natur. Her er det Norges forhold til sine egne minoriteter og urfolk som er hovedtemaet når samer nevnes. Kun ett sted kobles det samiske og miljøet. Dette skjer i avsnittet "Negativ og positiv diskriminering":
Å gi noen grupper særrettigheter er en annen form [for positiv diskriminering]. Det gjelder spesielt urfolk, som har internasjonalt lovfestet rett til å forvalte sine territorier i overensstemmelse med sin tradisjon. Dette innebærer for eksempel at samer har visse rettigheter andre ikke har, som til å kjøre snøscooter på Finnmarksvidda, noe som ellers er forbudt av miljøhensyn. Argumentet er at det er nødvendig for å opprettholde tradisjonell reindrift, som er en vesentlig del av samisk kultur (Aronsen m.fl. 2008: 294).
Selv om det ikke sies eksplisitt i denne boken, kan sitatet forstås på noenlunde samme måte som fremstillingen i I samme verden; at moderne samers forhold til naturen strider mot miljøet. Det er imidlertid ingenting i fremstillingen som sier at dette er et resultat av at samene har tapt eller holder på å tape etiske perspektiver de engang hadde. 

En kort konklusjon
Hvis jeg skal sammenfatte de tre aspektene ved lærebøkenes representasjoner av samisk religiøsitet som jeg har pekt på her (det er selvsagt flere andre aspekter man kunne sett på), vil jeg si som følger: Samisk religiøsitet, og i forlengelsen folkegruppen samer, fremstilles i lærebøkene konsekvent som noe annerledes, som ikke kan behandles på samme måte som øvrig religiøsitet.

 Også publisert på forskerbloggen til UiT.

1 kommentar:

Lektorstudent Trondheim sa...

Takk for en meget interessant artikkel:)