26. okt. 2013

Det første verdenskartet i en religionsbok

Modernisering av lærebøkene
I overgangen til 1970-tallet kom en ny type lærebøker for religionsfaget i gymnaset (senere videregående skole) i bruk. Dette var prøveutgaver som relaterte seg til en ny læreplan av 1976, men som altså utkom før den trådte i kraft. 1950- og -60-tallet hadde vært en tid for store diskusjoner om religionsfaget, og de nye lærebøkene så betydelig annerledes ut enn de som var i bruk frem til slutten av 60-tallet. Blant annet forsvant mange klassiske (“døde”) religioner fra pensum, slik som for eksempel gresk, romersk og egyptisk religion. De nye bøkene fremhevet betydningen av å lære om “levende” religioner, og omhandlet derfor kun slike.

Kart som nytt virkemiddel
Dette nye perspektivet på levende religioner, relevante for i dag, sparket kanskje i gang bruken av kart som virkemiddel i lærebøkene. Kart ga en helt ny mulighet for å visualisere hvordan den religiøse verden så ut akkurat der og da. Det ser ut til å være forholdsvis tilfeldig hvilke typer kart som ble trykket i bøkene på begynnelsen av 70-tallet, og frem til andre halvdel av 80-tallet var det ingen fast norm for dette.

Verdenskartet til Aschehoug fra 1970
Det var to forlag som benyttet kart i religionslærebøkene på begynnelsen av 70-tallet; Aschehoug og Dreyer. I Aschehougs bok fra 1970 forekommer det ett kart, og jeg vil her vise frem dette gjennom en liten analyse av det.

Kartet er et verdenskart som viser ni ulike kartkategorier: protestantisme, katolisisme, kommunisme, islam, shintoisme, buddhisme, hinduisme, konfusianisme og taoisme, samt «Ubebodd eller bebodd av naturfolk».  Kartet er sort i bakgrunnen, med hvite landmasser og ulike symboler i rødt for å vise de ulike religionene/kategoriene. Buer for protestantisme, et slags kors for katolisisme, prikker for kommunisme og lignende for de andre.

Primitivisme
“Ubebodd eller bebodd av naturfolk” har ikke noe symbol, men er hvit slik som landmassene på kartet. Sagt med andre ord – verden fremstår som opprinnelig ubebodd eller bebodd av naturfolk, og så blir religioner plassert oppå dette. At naturfolk opptrer i samme kategori som ubebodde landmasser, er interessant. Det gir inntrykk av at religionen(e) til disse folkene rett og slett ikke teller på samme måte som andre religioner.

Fra 1930-tallet til innføringen av ny læreplan i 1976, var primitivisme en eksplisitt brukt forklaringsmodell for utvikling og spredning av religion(er). Fra 1970 var dette perspektivet i tydelig endring, da den nye typen lærebøker tok avstand fra primitivisme på samme tid som den gamle typen bøker ble utgitt i nye opplag. Til tross for avstandstagningen fra primitivisme i selve teksten i boken, er denne evolusjonsteorien likevel tydelig til stede på verdenskartet i 1970-boken fra Aschehoug. Den “gammeldagse” forståelsen av naturreligion, som noe som skal erstattes, henger igjen i måten å tegne kart på der denne formen for religion bokstavelig talt skaltegnes over.

Hvite landmasser finnes på alle kontinenter vist på kartet, bortsett fra i Europa. Protestantisme, katolisisme og kommunisme har der, ifølge kartet, altså helt erstattet naturfolks religion. Slik sett vises Europa frem som den mest moderne verdensdelen.

Trussel mot religion
Et annet interessant moment ved dette kartet, er inntegningen av kommunisme. Denne ideologien er tegnet inn side om side med katolisisme og islam i sovjetiske områder, samt side om side med buddhisme og konfusiansime og taoisme i Kina. Den fremstår nærmest som en slags konkurrent til disse religionene. Anses kommunisme derfor som en religion i dette kartet? I boken for øvrig beskrives kommunisme kun i kapitlet «Religioner i Kina», der den fremstilles som en trussel mot religionsutøvelse. Ideologien er dermed ikke regnet som en religion, men vises på kartet for å illustrere hvor religion blir truet.

Utbredelse og tilbakeslag
Utformingen av det første verdenskartet i en religionslærebok for gymnas/videregående skole,  kan forstås dithen at det viser a) religioners utbredelse, b) der religioner (som teller) ennå ikke er utbredt, samt c) hvor religioners utbredelse trues med tilbakeslag.

Også publisert på forskning.no.

2 kommentarer:

-_-_-_-_-_- sa...

Kan du si noe mer om diskusjonene rundt religionsfaget på 50- og 60-tallet? Hva var begrunnelsen for fokusendringen fra "døde" til "levende" religioner?

Suzanne A. Thobro sa...

Diskusjonene på 50- og 60-tallet gikk kort sagt ut på hvordan et religionsfag for gymnaset skulle se ut og om man i det hele tatt skulle beholde det som et fag i skolen.

Det er ingen eksplisitt begrunnelse for fokusendringen, og endringen skjer ganske brått. Læreplanene før 1976 hadde bare et par linjer om hva religionsfaget skulle inneholde, og pensum ble oppgitt i lærebøkene. Pensum var kun et par religioner, blandt annet religioner i India (buddhisme, hinduisme, brahmanisme og vedareligion) og islam. Pensum var kun 30 sider, så det var altså bare bittelitt om hver religion. Utover pensum inneholdt imidlertid bøkene mange kapitler om andre religioner.

I 1976-læreplanen foreslås en lang rekke religioner som kan behandles i bøkene. Dette var ikke noe fastlagt pensum, men var kun førende. Det ble ikke flere religioner i lærebøkene, bare andre, men sideantallet per religion fikk en kraftig økning. I bøkenes forord sto det gjerne fraser som "det er viktig å lære om religioner i dag/levende religioner" o.l. Men hvorfor det plutselig var viktig, står ingen steder.

Det var imidlertid to sammenfallende ting som skjedde i overgangen til 70-tallet. Det ene var en drastisk endring i pedagogikk og metoder for å fremme kunnskap, det andre var ratifiseringen av menneskerettighetene og innføring av religionsfrihet. Med menneskerettighetene kom antagelig et mye større fokus på det internasjonale og forholdene i verden i samtiden.