11. okt. 2013

Noen tanker om KRLE i grunnskolen, fra en som forsker på religionsfaget i videregående skole

Etter at Høyre og Fremskrittspartiet la frem avtalen mellom dem, Venstre og Krf, har debatten gått om det nye navnet på religionsfaget i grunnskolen. KRLE - eller Kristendom, religion, livssyn og etikk - skal i tillegg til navneendringen også inneha 55% kristendom i undervisningen.

Religionsvitere og skoleforskere har de siste dagene vært ute i mediene og kritisert denne endringen. Marie von der Lippe ved UiB minner om dommen mot det tidligere KRL, og hevder at å endre navnet fra dagens RLE til KRLE er å gå baklengs. Hun kaller det også historieløst. Lars Laird Iversen ved MF mener på lik linje at gjenninføring av K'en er en dårlig idé. Problemet, mener Iversen, er ikke at det er mer undervisning om kristendom i skolefaget, i og med at det faktisk er den største religionen i Norge. Problemet er derimot at kristendom knyttes sterkere til norskhet enn det andre religioner gjør. Da får man en vi-dem-tenkning. Både von der Lippe og Iversen understreker viktigheten av et religionsfag som ruster elevene til å møte den komplekse, religiøse hverdagen de befinner seg i.

Det er verdt å merke seg at avtalen mellom de fire partiene ikke nevner noe annet enn at K'en i navnet og 55% til kristendom skal gjeninnføres. Hvordan faget ellers vil bli endret, eller om det forblir tilnærmet likt slik det er i dag, er umulig å spå. Derfor må man, som von der Lippe og Iversen har gjort, ta utgangspunkt i slik det har vært og forestille seg på bakgrunn av dette hvilke implikasjoner navne- og prosentendringen vil få. 

Selv forsker jeg ikke på grunnskolen, men på videregående. Rettere sagt på lærebøker i religionsfaget i videregående skole. Derfor er det begrenset hva jeg kan si om dagens RLE og fremtidens KRLE. Jeg vil likevel komme med noen tanker, basert på det jeg har funnet i mitt eget materiale, fordi det antagelig er mange likheter mellom religionsundervisning på alle skoletrinn. Det jeg vil påpeke er hvordan representasjonen av religioner gjøres og hvilke verdier som fremstilles som viktige.

Lenge var kristendom referanserammen for verdiene elever i den videregående skole skulle ta til seg gjennom religionsfaget, men dette endret seg i løpet av 1990-tallet. På denne tiden løsrives verdiene fra religion, og knyttes til det sekulære, til humanisme og menneskerettigheter. Livssynshumanisme og Human-Etisk forbund får etterhvert også større fokus. 

Alle fremstillinger og beskrivelser av religioner i lærebøkene fra dette tidspunktet av, fremmer på en eller annen måte disse verdiene. Selv om beskrivelser av andre religioner enn kristendom fremdeles gjøres gjennom sammenligning med sistnevnte, samt ved bruk av kristne begreper, er det likevel sekulære verdier fremstillingene hovedsakelig underbygger. Når hinduismen beskrives som eksotisk og merkelig, og buddhismen som harmonisk og miljøvennlig, fremmes norske, sekulære verdier som "naturlige" og "gode".

Måten kristendom representeres på i lærebøkene, gjør fremdeles at denne fremstår som størst, viktigst, mest norsk osv. av alle religioner. Men - det er ikke lenger kristendom som utgjør den ideelle norm for elevene som leser lærebøkene for videregående skole. Det er det et sekulært verdisett som gjør. Disse verdiene fremstilles for en stor del som en motsetning til all religion, også kristendom. Dermed settes ikke lenger erlik-tegnet mellom norskhet og kristendom, men mellom norskhet og et sett med sekulære verdier. For å si det litt banalt, er det nye norskhetshierarkiet som følger:
  • Du er mest norsk om du "bekjenner deg" til ikke-religiøse verdier.
  • Du er nest mest norsk om du bekjenner deg til kristendom.
  • Du er minst norsk hvis du tilhører øvrige religioner (og varierende fra religion til religion).
Samtidig med dette har fremstillingene av andre religioner enn kristendom, noen mer eller mindre heldige implikasjoner. Når informasjon om diverse religioner brukes til å fremme et visst verdisett, velges den informasjonen som kan gjøre dette på en mest mulig effektiv måte (denne bruken er diskursiv, som innebærer at det ikke behøver å være bevisste valg fra hverken forlag, forfattere eller andre, men er del av en gjengs oppfatning om religioner). Buddhister blir i lærebøkene fremstilt med meget positivt fortegn, i hvert fall siden 90-tallet. De fremstilles som innehavere av noen av verdiene det er ønskelig at norske elever skal ta til seg. Hinduer fremstilles motsatt - de fungerer som eksempler på akkurat det "vi" ikke skal mene eller gjøre.

Selv om lov- og læreplansendringer, slik som fjerning av konfesjonsparagrafen, skjedde tidligere for videregående enn for grunnskolen, antar jeg at det er visse likheter i religionsrepresentasjonene. Hvis min antagelse stemmer, deler jeg ikke Iversens bekymring om at kristendom i større grad vil bli knyttet til norskhet. Antagelig vil den ekstra K'en være med å bekrefte kristendommens særstilling, slik den allerede har i skolen/læreplanene/lærebøkene, men jeg tror ikke det vil medføre at det sekulære verdisettet mister sitt "grep" om norskheten.

At faget skal ha mer kristendom enn det det har i dag, vil antagelig også medføre mindre tid og plass avsatt til andre religioner (som von der Lippe påpeker), slik at undervisningen vil bli (mer) stereotypisk. Det er den imidlertid antagelig allerede i RLE-faget i dag likevel, hvis jeg skal basere meg på lærebøkene for videregående skole. Derfor bekymrer jeg meg ikke særlig for det heller.

Jeg er helt enig i både von der Lippes og Iversens oppfatning av at endringene den nye regjeringen vil innføre ikke signaliserer steg fremover, men jeg tror ikke at de går så veldig mye bakover heller.


(For videre lesning om temaet, trykk på lenken 'Lærebøker' under eller i høyremargen.)


2 kommentarer:

Laird sa...

Interessant! Jeg er for det første stort sett enig med deg. Det er den hverdagslige sekulære holdningen som representerer "normalen", ihvertfall i de skolene jeg besøkte. Jeg tror vel også at det er mange skoler hvor dette får absolutt ingen effekt overhodet. De skolene hvor det FÅR effekt, er vel noen skoler i områder med mange religiøse minoriteter. Jeg ville bli overrasket om ikke noen av de har brukt spillerommet for lokal tilpasning til å bruk mer tid på religioner som er representert i klasserommet.

Det jeg kunne sagt tydeligere i kronikken er kanskje at den kampen KrF egentlig ser ut til å kjempe med dette tiltaket, er ikke en kamp om hva som skal skje i klasserommene rundt om. Det er en kamp om hvilke merkelapper den norske staten gir seg selv på offisielle dokumenter. Det er derfor det blir kalt en symbolsak. Det er derfor dette er en viktig sak for noen i KrF, det handler om de siste halmstråene av offisiell kristendom i Norge. Slik ser jeg det, ihvertfall.

Til sist kan jeg nevne at det er veldig rart med videregåendefaget RE. Når KRL/RLE/KRLE er så gjennomdiskutert og forska på, så har RE bare seilt stille gjennom alle brottsjøene uten kontrovers. Interessant i seg selv.

Suzanne A. Thobro sa...

Ja, RE er så underkommunisert i offentligheten at det er bent ut merkelig. Jeg mistenker at det delvis er på grunn av den religiøse lavalderen på 15 år, men kanskje mest fordi grunnskolefaget rett og slett har blitt et slags fenomen i mediebildet og offentligheten. Når man nevner religion og skole i samme setning, antar de aller fleste automatisk at det er KRL/RLE/KRLE man snakker om.