16. jul. 2015

Antisemittisme i lærebøker

I religionslærebøker for videregående skole har det de siste 40 år blitt tatt avstand til antisemittisme både i tid, i rom og i form av gruppetenkning.
I en analyse av trykte religionslærebøker for videregående skole har jeg funnet at tematisering av antisemittisme har vært en fast del av jødedomskapitler de siste 40 årene, men at det som har vært skrevet om det har vært så lite og fragmentarisk at det nesten ikke gir mening uten store bakgrunnskunnskaper hos leseren.
Avstand i tid – noe som skjedde i «gamle dager»
I de aller fleste religionslærebøkene de siste 40 år har antisemittisme blitt fremstilt som et historisk fenomen som leder frem til og ender med Holocaust og opprettelsen av staten Israel. Antisemittisme som problem også etter andre verdenskrig har vært fraværende i størsteparten av perioder, med unntak av nyere bøker.
Antisemittisme som problem i Norge har vært tematisert i noen av lærebøkene, men da som et historisk fenomen knyttet til jødeparagrafen og utestengelsen av jøder fra landet. I nyere lærebøker fra etter år 2000 nevnes antisemittisme som et fortsatt problem i Norge, mens det i eldre lærebøker fremstilles som noe som tok slutt ved opphevelsen av jødeparagrafen i 1851.
Det som fremheves i avsnitt om jødeparagrafen er ofte ikke jødenes perspektiv og konsekvenser for dem, men heller Henrik Wergelands kamp mot paragrafen. I lærebøkene har man altså benyttet temaet antisemittisme som en anledning til å hylle en nasjonalhelt, heller enn å tematisere problematikken jødeparagrafen var et uttrykk for.
Avstand i rom – noe som skjedde et annet sted
Det er påfallende at nesten ingen lærebøker sier noe om hva som skjedde med norske jøder under den tyske okkupasjonen av Norge, eller hvordan ikke-jøder i Norge bidro til det. Det nærmeste er noen hint som man må ha betydelig bakgrunnskunnskap for å forstå. Holocaust er i lærebøkenes jødedomskapitler alltid noe som skjedde et annet sted.
Det har som nevnt vært forholdvis vanlig å tematisere antisemittisme som et norsk fenomen, men da kun som et historisk fenomen. Når antisemittisme knyttes til det norske, er det altså ikke samtidens Norge det er snakk om. Ordtaket «fortiden er et fremmed land» passer på lærebøkenes fremstillinger – hvis det ikke er langt borte i rom, er det i det minste langt borte i tid.
Avstand til «de andre» - ikke «vårt» problem
I helt nye lærebøker tematiseres det kort at antisemittisme finnes i Norge i dag. Det skal imidlertid sies at kun én av de tre bøkene på markedet i dag har eget kapittel om jødedom. Å utelate jødedomskapitler fra lærebøkene, som er basert på verdensreligionsmodellen, begynte på 2000-tallet. I siste læreplan for faget er ikke lenger jødedom obligatorisk, men dette alene forklarer ikke fraværet i lærebøkene, da det aldri har vært et én til én-forhold mellom læreplan og lærebøker. Det ser ut til at jødedom (ved siden av hinduisme) ikke lenger tillegges like stor status som en viktig religion å lære om, som buddhisme, islam og kristendom.
Når den nyeste læreboken på markedet med et jødedomskapittel tar opp at antisemittisme fremdeles finnes i Norge, knyttes problemet eksplisitt til kun én gruppe: muslimer. Når avstand i tid og rom ikke lenger opprettholdes i fremstillingen av antisemittisme, benyttes det altså en tredje type avstandstagning. Antisemittisme fremstilles ikke som et problem vi alle i Norge må ta tak i, men det plasseres hos en gruppe som i religionslærebøker generelt sett anses som «de andre».
Antisemittisme og Holocaust, slik det har vært og er fremstilt i jødedomskapitler i den videregående skolens lærebøker, plasseres alltid på «trygg» avstand fra det norske «vi». Lignende funn har andre forskere gjort i historie- og samfunnsfagsbøker. Religionslærebøkene skiller seg slik sett ikke ut i sin fremstilling av antisemittisme og Holocaust.
Analysen denne teksten er basert på vil publiseres i den kommende antologien Textbook Violence (Equinox). Denne teksten ble publisert på verdidebatt.no 04.04.15, samt i noe redigert form i Vårt Land.

Ingen kommentarer: