29. okt. 2016

Hvem lar seg lure av predikanter?

I forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar på NRK har det vært mye debatt de siste dagene om den kristne tv-kanalen Visjon Norge og Jan Hanvold, som får millioner i donasjoner. Hvorvidt Visjon Norge og Hanvold har rent mel i posen er ikke temaet for dette blogginnlegget. Debatten illustrerer imidlertid godt hvorfor det er viktig å holde tungen rett i munnen i møte med religiøs aktivitet man syns virker suspekt. I iveren etter å beskytte såkalte svake grupper er det lett å gå i fellen og gjøre dem svake(re) gjennom stigmatisering og umyndiggjøring.

Jeg har altså ikke tenkt å svare på spørsmålet om hvem som lar seg lure av predikanter, men jeg vil sette søkelyset på hvordan enkelte grupper konstrueres som mer lettlurte og mindre samtykkekompetente enn andre i møte med religiøse aktører. For å gjøre dette vil jeg ta en tur innom forskningsetikken på veien.



Beskyttelse av de svake

Da jeg for 4-5 år siden tok phd-kurs om forskningsetikk sto samtykkekompetanse på pensum. Samtykkekompetanse betyr kort sagt at du har evne til å avgjøre selv hva du ønsker å være med på.

Pensumtekstene tok opp debatten om det følgende: er såkalte svake grupper noen som trenger ekstra beskyttelse, eller er det å beskytte dem paternalisme som holder dem i en svak posisjon? Det ble brukt som eksempel at i noen tilfeller «beskytter» forskere til og med gravide kvinner, ved å utelate dem som potensielle informanter fordi de ikke er i samme tilstand som «normalt».

Strekker man beskyttelseslogikken langt nok kan alle andre enn friske, hvite, heterofile middelklassemenn (og rikere) kalles for svake grupper, og dermed forhåndsdefineres som mennesker med dårligere samtykkekompetanse. Det «normale» mennesket, malen på en med normal samtykkekompetanse, er de som allerede er mest privilegerte. Ved kun å bruke dem som informanter vil forskere videreføre kun deres synspunkter, og dermed gjøre dem enda mer privilegerte i forhold til andre.

De norske forskningsetiske komiteene (etikkom.no) går ikke så langt som å utelukke gravide, men de nevner spesifikt noen grupper som mennesker med potensielt sett redusert samtykkekompetanse:

«Spørsmålet om redusert eller manglende samtykkekompetanse oppstår gjerne i forbindelse med forskning som omhandler barn, personer med psykiske lidelser, personer med psykisk utviklingshemming, personer med demens og ruspåvirkete personer.»

Dette sitatet er hentet fra de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, jus, humaniora og teologi. I retningslinjene for medisin og helse nevnes det samme, men det legges til akutte forvirringstilstander og personer som er bevisstløse, utmattede eller påvirket av alvorlig sykdom.


Det gjelder ikke alle, men…

Noe av dette er åpenbart. For eksempel kan ikke en bevisstløs person samtykke til noe som helst. Men legg merke til at psykiske lidelser nevnes. De forskningsetiske komiteene understreker at «manglende eller redusert samtykkekompetanse ikke nødvendigvis gjelder alle som hører til i de ulike gruppene. For eksempel kan mange personer med psykiske lidelser være fullt i stand til å samtykke til deltakelse i forskning.»

Likevel påvirker det oss – både forskere, informanter og samfunnet generelt – når personer med psykiske lidelser nevnes som en gruppe man skal være spesielt oppmerksom på. Psykiske lidelser er noe det verserer mange myter og misforståelser om, det er diagnoser som det hefter fordommer ved, og å bruke et negativt begrep som redusert samtykkekompetanse kan forsterke dette ved at mennesker med psykiske lidelser konstrueres som noen som befinner seg utenfor den såkalte «normalen».

På etikkom.no kan vi også lese en advarsel mot dette:

«Beskyttelse av en utsatt gruppe kan i noen tilfeller virke mot sin hensikt. Det kan snarere være storsamfunnet som beskyttes mot innsikt i diskriminerings- og utstøtingsprosesser. Forskere som samler informasjon om personers og gruppers egenskaper og atferd, bør være forsiktige med å operere med inndelinger eller betegnelser som gir grunnlag for urime­lig generalisering, og som i praksis medfører stigmatisering av bestemte samfunnsgrupper.»


Hvordan oppleves det?

Advarsler om stigmatisering til tross; bare det å få sin samtykkekompetanse betvilt har faktisk en påvirkning. Psykiske lidelser er vanlig, opp mot 50% av oss får en psykisk lidelse i løpet av livet. Det betyr at halvparten av alle i dette landet vil kunne grupperes inn i denne potensielt sett mindre samtykkekompetente gruppen.

Hvis du som leser denne teksten har eller har hatt en psykisk lidelse, altså en psykisk diagnose, hva tenker du om at du listes opp som en med potensiell dårligere evne til å avgjøre selv hva du ønsker å være med på? Hva tenker du om at noen andre enn deg selv skal vurdere og avgjøre om du er samtykkekompetent nok? Jeg vil hevde at du har all grunn til å legge inn en protest (bare tenk på alle forskere som selv har en psykisk lidelse, men som likevel regnes som fullt ut kompetente til å vurdere om andre er samtykkekompetente).


Hva har dette med debatten om Visjon Norge å gjøre?

Nå har jeg brukt ganske lang tid på å snakke om forskningsetikk selv om utgangspunktet for blogginnlegget ikke er forskning. Grunnen til at jeg har gjort det er for å vise hvordan et etisk ønske om å hjelpe og beskytte andre ikke nødvendigvis fører til hjelp og beskyttelse. Å anta at noen trenger ens beskyttelse, er samtidig å anta at de avviker fra normalen. Dermed utdefineres de fra normalen slik at de plasseres i en svak(ere) situasjon. Å bli fratatt selvbestemmelsesretten på bakgrunn av egenskaper hos en gruppe andre bestemmer seg for å plassere deg i, kan kalles åpenbar diskriminering.

Og nå til Visjon Norges givere. NRK skriver det følgende i ingressen til saken: «Han [Hanvold] har samlet inn én milliard de siste femten årene. Minstepensjonister og uføretrygdede er de flittigste giverne. Samtidig har predikanten bygd opp et privat eiendomsimperium.»

NRK, som medier flest, bruker ord for å trigge visse følelser hos leseren. At hoveddelen av Visjon Norges givere utgjøres av «minstepensjonister og uføretrygdede» understreker den urimeligheten i Hanvolds virksomhet som NRK ønsker å få frem. «Minstepensjonister og uføretrygdede» får frem en slags beskyttelsesmekanisme i mange. Det har vært tydelig i debatten i kjølvannet av dokumentaren.


«Godtroende uføre og eldre»

De følgende eksemplene er hentet fra kommentarfeltene på en Facebook-side som handler om eldreomsorg, men formen er på ingen måte unik for den siden. Flere eksempler kunne vært tatt med.

«Han sitter på tv og lyger godtroende uføre og svake rett opp i ansiktet.»

«Dette er jo hjernevasking....går utover eldre og svake...fysj....»

«[D]e som ikke klarer og beskytte seg selv mot denne syke manipulerende mannen.»

«Lurer svake mennesker, hva er det som skjer? Det er altså ikke bare i USA, en blir hjernevasket.»

«Tror dette dreier seg om ensomme mennesker som blir utnyttet og det er det mange av i Norge de finner samhold i denne galskapen. Og det vet de veldig godt de som driver på med dette. Er så lett å få med syke og ensomme.»

«Så trist å se den eldre damen som ikke kunne leve uten Visjon Norge. Det er jo hjerne vasking,»

«Blir så provosert, svindle ensomme, syke og godtroende mennesker. Håper noen stopper uvesenet»

«Eldre blir totalt hjernevaska. De er i sin ytterste nød, et medmenneske er det de savner, ikke en som snylter på de.»

«[Navn] - Du er tydeligvis en av giverne og som har blitt hjernevasket. Normale folk kaller slike folk som Hanvold KJELTRING.»

«Stakkars folk som blir så manipulert og hjernevasket av disse såkalte pastorene og medhjelpere.»

«Burde ikke være lovlig å utnytte svake folk på denne måten!»

Når man leser disse sitatene er det ikke vanskelig å tro på at de er skrevet av personer som genuint ønsker å beskytte sine medmennesker. Samtidig viser sitatene stor mangel på anerkjennelse av andre menneskers evne til å være aktive og ansvarlige deltagere i eget liv. Begreper som eldre, uføre, ensomme og syke blandes med særdeles nedsettende begreper som godtroende, svake, hjernevasket og «lett å få med». I et av sitatene utelukkes også givere fra gruppen «normale folk».

Menneskers religiøse samtykkekompetanse trekkes på disse måtene i tvil, kun basert på grove generaliseringer av store grupper. Alle voksne individer, så lenge de ikke er umyndiggjorte, har imidlertid rett til å bestemme over egen religiøsitet, også der denne religiøsiteten innebærer en økonomisk side.


Kritisere uten å stigmatisere

Det er forståelig og på sin plass at mange ønsker å se store og pengesterke religiøse aktører i kortene. Det er også forståelig og på sin plass at mange ønsker å beskytte sine medmennesker mot utnyttelse og svindel. Det er imidlertid mulig å gjøre det uten samtidig å underkjenne sine medmenneskers religiøse samtykkekompetanse.

Uansett om predikanter som Hanvold er kriminelle (hvis eventuell etterforskning viser det), manipulative og/eller umoralske i sitt virke, kan man ikke slutte derfra til at de som gir pengegaver gjør det fordi de er lettlurte eller har dårlig samtykkekompetanse. Selv om predikanter som Hanvold ikke selv skulle agere ut ifra «genuin» religiøs overbevisning, kan man ikke slutte derfra til at giverne ikke «egentlig» gir ut fra sin religiøse overbevisning, men «bare» er manipulert. Så lenge man er myndig er man også religiøst myndig. Det innebærer å ha lov til å bruke egne penger på formål andre måtte mislike.

Først publisert på forskning.no.

Ingen kommentarer: