12. mai 2016

Islam vs. kristendom - igjen

«Kristendommens etikk springer ut av det dobbelte kjærlighetsbud. Islams etikk springer ut av sharia.»

Vi befinner oss ikke lenger ved Danielsen barne- og ungdomsskole, hvis sammenligning av Muhammad og Jesus jeg skrev om i forrige innlegg, men i lærebøkenes verden. Nå er (heldigvis) ikke dette et sitat, men min parafrasering. Men hvis det ikke er et sitat – hvorfor tar jeg det da med? Jo, fordi jeg vil illustrere tittelen på mitt forrige innlegg, som var «Sammenligning i skolens religionsfag kan lett bli hierarkisering». Dette er én av måtene, og jeg vil i det følgende gå nærmere inn på et par sammenligninger man finner i dagens lærebøker for den videregående skole.



Assosiasjoner

Hva tenkte du når du leste tittelen på dette innlegget? Mest sannsynlig ramlet det ned i hodet en hel haug med assosiasjoner. Idet du klikket innpå innlegget, selv om det ikke tok mer enn et halvt sekund fra du så tittelen til du klikket, hadde du antagelig allerede formet deg en forventning om hva innlegget mitt skulle handle om. Kanskje det til og med dannet seg en liten klump i magen eller hjertet gjorde et lite hopp, fordi ordene i tittelen ga assosiasjoner som minnet deg om ubehagelige diskusjoner eller situasjoner. Det det uansett er meget lite sannsynlighet for, er at tittelen ikke aktiverte noen assosiasjoner i det hele tatt.

La oss nå gå til den første setningen i innlegget, min parafrasering av noe som står i læreboken I samme verden (2013). Hvilke assosiasjoner gjør du deg når du leser begrepet «det dobbelte kjærlighetsbud»? Hvilke assosiasjoner aktiveres av ordet «sharia»?


Å skli inn i «gamle spor»

Hva har assosiasjoner med lærebøker å gjøre? Alt. En assosiasjon er, ifølge Bokmålsordboken «forbindelse mellom tanker og forestillinger (eller sanseinntrykk)». Språk i seg selv er jo nettopp forbindelser mellom tanker, forestillinger og sanseinntrykk, og man kan derfor ikke bruke språk uten å vekke assosiasjoner. Du kan ikke det, jeg kan ikke det, lærere kan ikke det, professorer kan ikke det. Ord (lyden du hører eller bokstavsammensetningen du leser) må assosieres med noe for i det hele tatt å gi mening.

For de av oss som skal lære bort kunnskap om religion er dette en stor utfordring, fordi det er så lett for at ordene vi velger får tilhørernes eller lesernes assosiasjonsrekker til å skli inn i «gamle spor». Vi må velge våre ord med omhu. «Kjærlighet» er antagelig et ord som aktiverer gode følelser hos leseren. Men hva gjør ordet «sharia»?


Kjærlighet vs. sharia?

Når jeg ser på lærebøker, religionsfaget og skolen med et kritisk-analytisk blikk, er det en vanlig innvending jeg møter på at lærebøker har liten plass, religionsfaget har få timer, og forfattere og lærere har følgelig få valg. De to første påstandene, begrenset plass i lærebøker og få timer avsatt til religionsfaget, er helt riktig, men følgepåstanden mener jeg ikke holder mål. Et helt konkret eksempel på det er nettopp læreboken I samme verden (2013), som jeg parafraserte øverst i innlegget. Islamkapitlet er det nest lengste om religioner i boken, men oppsummeringen bakerst i kapitlet er den korteste når man ser på hvor mye av siden som er fylt med skrift. Forfatterne/forlaget har rett og slett ikke «tegnet på hele arket», og uansett grunn er dette resultat av et eller flere, mer eller mindre bevisste, valg.

Kapitteloppsummeringene i I samme verden er, ifølge bokens forord, «en oppsummering av det viktigste i kapittelet»(1, min kursivering). De følger samme mal, og inviterer derfor til sammenligning. Der etikk i kristendom oppsummeres med fire setninger, oppsummeres etikk i islam med to – selv om det er plass på siden til mer. Oppsummeringen av kristendommens etikk inneholder også en rekke ord og vendinger som de fleste vil knytte positive assosiasjoner til, uavhengig av religiøs tilhørighet. «Verd» (som i menneskeverd), «ansvar», «verne», «kjærlighet(sbudet)», «elske sin neste». I oppsummeringen av etikk i islam finner man ingen ord av denne typen, selv om det finnes inni selve kapitlet.

Selv om oppsummeringene er implisitte sammenligninger – altså ikke på samme ark – er det samme struktur som sammenligningen av Muhammad og Jesus gjort ved Danielsen barne- og ungdomsskole.


Solidarisk buddhisme eller ikke?

Et annet eksempel fra samme bok kan leses i buddhismekapitlet. Retningene theravada, mahayana og vadsjrayana (som oppgis å være en gren av mahayana) oppsummeres i et sammenlignende skjema. Også her er det noen avgjørende ord og vendinger som trigger assosiasjoner som gjør retningene mer eller mindre tiltalende i en norsk kontekst. Et utdrag fra beskrivelsen av mahayana: «Religiøst ideal: bodhisattva som velger å ikke gå opp i nirvana før alle kan bli med. Ikke så stort skille munker/nonner og lekfolk» (2). I motsetning er det i skjemaet ikke notert om og eventuelt hva det religiøse idealet i theravada, arhaten, velger å gjøre for andre, og det oppgis at det er et «[k]lart skille mellom munker og lekfolk» (2).

Det som gjør sammenligningen problematisk er, akkurat som med sammenligningen av Jesus og Muhammad ved Danielsen barne- og ungdomsskole, det vi assosierer med det beskrevne. «Alle skal med» er ikke bare et slagord for et politisk parti i Norge. Solidaritet, nestekjærlighet og likeverd mellom mennesker er så viktige verdier for oss at de til og med er, som jeg skrev i forrige blogginnlegg, eksplisitt nevnt i formålsparagrafen for skolen. Skolen skal ikke forkynne religioner, men den skal «forkynne» formålsparagrafen. Når formålsparagrafens verdier da, enten eksplisitt eller implisitt, knyttes til enkelte religioner og retninger, blir det en hierarkiserende formidling.

At jeg nå bare har kommet med eksempler fra én lærebok for religionsfaget i videregående skole, betyr ikke at de andre bøkene på markedet er fri for lignende sammenligninger og påstander. Slik jeg ser det er disse eksemplene ganske typiske for sjangeren.


Det store bildet må tas i betraktning

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg, er det flere grunner til at ord og fremstillinger blir som de blir, og oppfattes som de gjør. Forlag, forfattere og lærere kan for eksempel ikke klandres for at kjærlighet og sharia brukes i media som nærmest kontraster. Det de imidlertid har et ansvar for, er å vurdere sine egne ordvalg opp mot den hverdagen elevene lever i. Religionsfaget i skolen er nå en gang sånn at man ikke skal fremstille noen religioner mer tiltalende enn andre. Skal det tas på alvor, må all ordbruk vurderes ut ifra ordenes plasseringer i det store språklige bildet – et bilde som strekker seg langt utenfor klasserommet.


Den perfekte lærebok?

Dette er selvfølgelig vanskelig. Vi må jo alle bruke språket, og språket kan ikke, som nevnt, brukes uten å vekke assosiasjoner. Derfor må ikke dette sees som et problem vi skal kvitte oss med, for det kan vi ikke. Det er et problem vi må leve med og forholde oss til hele tiden. Når samfunnet endrer seg, vil også negative og positive assosiasjoner veksle, og de kan veksle raskt. Det ser jeg i «mine» lærebøker på for eksempel hvordan fremstillingen av buddhisme i løpet av noen tiår ble snudd nærmest helt på hodet, fra en betydelig negativt ladet til en betydelig positivt ladet beskrivelse av religionen.

Så det er ikke sånn at noen noensinne kan klare å lage den perfekte lærebok. Det er en misforståelse at kritisk analyse av lærebøker søker å oppnå det. Kritisk analyse er et verktøy for å forholde seg til en problematikk som aldri vil ta slutt.

Kopi av læreboken i hodet?

Når jeg analyserer lærebokskart, som er temaet for doktorgradsavhandlingen min, opererer jeg (for å si det forenklet) med en kartforståelse om at det ikke finnes riktige eller feil kart, kun bedre eller dårligere kart etter bruksformålet. Det formålet bestemmes ikke nødvendigvis av kartmakeren eller av redaktøren som plasserer kartet i læreboken, det bestemmes like gjerne av læreren som bruker det i undervisningen.

Det samme gjelder lærebøker generelt. Uheldige sammenligninger, unyanserte påstander og stereotypier i lærebøker trenger derfor ikke bety at elevene går ut av klasserommene med en kopi av dem i hodet. Det igjen betyr imidlertid ikke at det er det samme hva som står i lærebøkene, for uheldige sammenligninger og unyanserte påstander som gjentas for ofte har en lei tendens til å feste seg som sannheter og skli nesten umerkelig ut av munnen i en hvilken som helst konversasjon. «Det er jo bare sånn man sier, liksom.» (Jeg er absolutt intet unntak; jeg tar meg selv ofte i å gjenta stereotypier, selv i tilfeller der jeg virkelig burde vite bedre.)

Noter

1. I samme verden (2013), s. 3. 
2. I samme verden (2013), s. 215.

Opprinnelig publisert på forskning.no.

Ingen kommentarer: